Sørgegudstjeneste i Oslo Domkirke

Salige er de som sørger, for de skal trøstes! Slik åpnet biskopen sin tale etter krigsutbruddet i Irak.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes!

Salige er dere som skaper fred, dere skal kalles Guds barn.

Dere er jordens salt. Dere er jordens lys.

La disse ord forme oss i en krigstid.

I dag leter vi etter trøst i en trøstesløs verden. Vi vender oss til Gud, vår skaper. Alt som er skapt bærer Guds merke. Gud har vist seg for oss som et sårbart menneske. Jesus kjente voldens krefter på kroppen.

Kristne verden rundt samles i kirken for å være i et hellig rom

som midt i verden hjelper oss til å være i verden.

Vi samles i den Guds navn, som er på deres side som rammes av vold og død – i fred og krig. Gud er på den såredes side, for Gud er selv såret.

Når vi samler våre tanker i bønn for dem som lider, da vet vi at Gud hører. For det er gjenkjennelse hos Gud i ropet: Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg.

Krigen raser. Vi ser bildene og hører de nøkterne kommentarer. Vi er samlet for å ta inn over oss det faktum at krig ikke er bilder og kommentarer – ikke en annen form for reality-TV – men blodig og smertefullt alvor. Vi er i kirken i dag for å gi rom for uroen, sinnet, frykten og sorgen vi kjenner. Sorgen over at viljen til krig seiret over viljen til fred.

Våpenmakt står i disse morgentimer ikke bare mot en annen våpenmakt, men mot slitne og redde mennesker. I Irak ber mødre og fedre for sine barn, slik mødre og fedre i USA og England ber for sine sønner og døtre som er sendt i krigen.

I landet ved Eufrat og Tigris – et arnested for sivilisasjon og kultur – er det lenge siden mennesker kunne glede seg over menneskeverd og frihet. I dag rammes de dypere enn noen gang før i historien. Slitne etter år med vanstyre, boikott og dyp menneskelig nød. Slitne under mangel på frihet og mat. Nå skjelver de under verdens største krigsmaskin.

Vi er samlet i kirken for få orden på tankene våre, og for å kjenne og vise menneskelig fellesskap. For krig handler om mennesker ikke om maskiner. Det handler om kropp og sjel, ikke om politiske systemer. Krig handler om skjøre, gudskapte kropper, på begge sider av frontlinjene. Bak panserne og nede i bomberommene er frykten en felles nevner. Vi vil ikke la medieflimmeret få forføre oss med fancy videografikk – illustrasjonene, de nøkterne kommentarene, analysene, de velformulerte begrunnelsene. Vi vil ikke fanges i en forestilling om at krigen er et spill. Det handler om mennesker. Det handler om et bud som blir til en bønn: Du skal ikke slå meg i hjel! Det handler om et barns ansikt og et barns bønn. La meg få leve!

Vi er samlet i sorg og bønn. Krigen er brutt ut – en krig som skal demonstrere for all verden hva moderne krigsmakt betyr. En krig som skal sette verden i sjokk og i ærefrykt. Det er ikke krigen for å ende alle kriger. Det er krigen som kan åpne for de mange kriger. Det er krigsherren som postulerer over for all verden og verdens nasjoner; hvis du ikke er med, er du imot. Vil dere ikke være med så kriger vi alene. Så mektige er vi blitt!

Det er krigen for den store utrygghet. Derfor skjelver verden.

Krigen er et faktum. Alle veier for å finne fredelige løsninger er forlatt. Mange var de politiske og moralske ofre før de første ofre var falt under bomberegnet. Ingen kan være i tvil om at det bare vil være bare en seierherre på slagmarken. Men det vil være seier uten ære, selv når gratulasjonene vil strømme på. For krigen gjelder mer enn å knekke en tyrann og hans skrøpelige hær.

Blant de første ofrene teller vi i dag folkeretten. Den rettsorden som nasjonene i fellesskap forpliktet seg på etter to verdenskriger er i dag truet. Det er historiske slagskygger over det faktum at to av verdens fremste nasjoner i kampen for demokrati og menneskerettigheter har sørget for å sette seg ut over den rettsorden som de selv har vært med å bygge opp. Derfor sørger vi i dag.

Osama bin Laden og hans terror nettverk har lyktes i å ramme det internasjonale samfunn på en måte som overgår all fantasi. Det kan ikke annet enn glede politiske og religiøse fundamentalister blant muslimene at demokratiets grunnleggende verdier blir rokket. De lyktes ikke bare i å ramme to fysiske tårn og ta livet av flere tusen mennesker. Det er deres drømmer som oppfylles når terror utløser krig. Sammen med kristne fundamentalister av samme støpning kan de glede seg over at de har fått en ny krig i sin guds navn.

Vi sørger over at Saddam Husseins terrorgrep på sitt folk har forårsaket så mye lidelse. Vi sørger over en tyrann som prøver å ta sitt folk med seg i døden, slik han allerede så grusomt har myrdet og torturert utallige i sitt eget land og utover landets grenser.

Men det er ingen grunn til sorg over De forente nasjoner. Sikkerhetsrådet som er det høyeste organ i vår siviliserte verden med ansvar for å sikre menneskeheten mot krigens forbannelser, har stått sin prøve. De som beklager at Sikkerhetsrådet ikke ga under for presset og samlet verden til krig er på en annen klode. Og vi sørger over statsledere som har latt seg tvinge eller kjøpe til krig mot en selvstendig nasjon og et allerede lidende folk.

Men mest av alt sørger vi over ofrene. Vi sørger med våre søstre og brødre på Guds jord – på den teigen av jorden som heter Irak – vi sørger med dem som ikke får oppleve friheten. Og vi sørger med dem som skal leve under fremmede makters okkupasjon.

I dag løftes det bønner fra verdens helligdommer, fra hjem og hjerter, om at lidelsen må bli kortvarig, og at menneskeliv må bli spart. Bønn er ikke en forlengelse av fornuftens regnestykker. Bønn er en forlengelse av menneskets vilje til liv. Den er en kraft som løfter oss ut av det fangehull som begrenser våre muligheter til liv og frihet. Den er menneskets ukuelige vilje til fremtid. Bønn er menneskenes dypeste livspust. Når bønnen dør, dør det menneskelige i oss. Derfor er bønnen menneskehetens felles språk. Dag Hammerskjød sier et sted: Jeg ber til den Gud jeg ikke tror på.

Hvordan kan mennesker tro på Gud etter Aushwitz? Slik spurte mange da den andre verdenskrigs slagmarker ennå var varme av blod, mens et Europa lå i ruiner og verden frøs etter krigens uhygge. Var det ikke like rett å spørre – hvordan kan vi komme videre uten å tro på Gud. Hvordan kan vi gjenvinne troen på mennesket, uten å tro på en rettferdig og kjærlig Gud? Tross alt. Alternativet ville være ondskapens herredømme i oss alle.

Derfor ber vi for de som hører sirenene ved dag og natt, for de som kjenner at jorden skjelver, og som klamrer seg til hverandre i beskyttelse og bønn. Vi ber at allmaktens og kjærlighetens Gud må være dem nær – holde vakt over dem som våker, være nær hos dem som holder vakt, stryke dem over kinnet som gråter, la sine engler verne dem som sover.

Freden skal vinnes ved bønn og arbeid. Freden skal vinnes ved offervilje og felles innsats. Et land skal gjenreises av ruiner og et folk skal lære hva frihet og fred er. Det kan ingen krigsmakt gjøre. Derfor er vårt ansvar større, om vi vil være jordens salt og jordens lys. Derfor er vårt kall større om vi vil gjenreise troen på Gud og troen på mennesket. Det står om Irak og Midt-Østen, om Israel og Palestina, om kristne og muslimer og jøder, i et fremtidig fredens fellesskap.

Men det står også om vår verden.

Hvordan kan vi makte dette? Bare ved å samle oss og se alvoret, se menneskene, se Gud i øynene. Bare da tror jeg vi kan finne ny ro, besluttsomhet og styrke. Derfor er vi her.

Under Pave Johannes Paul II besøk i Hiroshima ba han en bønn som jeg vil gjøre til vår i dag:

"Til Deg, Skaper av naturen og menneskene, av sannhet og skjønnhet, ber jeg:

Hør min stemme, for det er stemmen til ofrene i alle kriger og voldshandlinger mellom individer og nasjoner:

Hør min stemme, for det er stemmen til alle barn som lider og vil komme til å lide når mennesker setter sin lit til våpen og krig.

Hør min stemme når jeg ber deg vekke fredens visdom, rettferdigheten styrke og fellesskapet glede i alle menneskers hjerter.

Hør min stemme, for jeg taler for de tallrike i hvert land og i enhver epoke i historien som ikke ønsker krig og er rede til å gå fredens vei.

Hør min stemme og gi innsikt og styrke slik at vi alltid kan besvare hat med fred, urettferdighet med å vie oss til rettferdighet, nød med å gi av oss selv, krig med fred.

Gud hør min stemme og gi til verden din evige fred.

Amen.

 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.