Preken ved visitas i Høvik kirke

23 mars 2003-03-22 Tekst: Lukas 1: 46-54.

Det er Maria Budskaps dag. Det er visitas i prestegjeldet. Det er krig i Irak. Har dette noe med hverandre å gjøre? Ja, fordi alt liv er knyttet til Gud.  Fordi troen på Gud bestemmer vårt syn på det å være menneske. Alt dette utfordrer vår tro. Dag Hamarskjøld, sier i sine Veimerker: Jeg ber til den Gud jeg ikke kjenner. Marias lovsang gir oss glimt av Gud.

Vi er ni måneder før jul. Så jordnær en Gud har vi. Unnfanget ved Den hellige Ånde, født av jomfru Maria. Det er ikke slik vi ville laget en religion. Vi ville gjort det mer fornuftig. Men Gud kommer oss i møte i mysteriet. Når Gud blir menneske forankres himmelen i jord og asfalt, i hjem og hjerte. Vår tro får jordfeste. Det religiøse er ikke utenfor det virkelige. Vi må ta livet slik det faktisk er på alvor. Det er kristen tro.

Magnificat – Marias lovsang er en av de store tekster i kirkemusikken. Den  taler til dypet i oss, rører ved evige strenger i menneskets hjerter, og vibrerer i våre sinn så vi begynner å ane hva det vil si ”å opphøye Herren” – hva det vil si å kjenne Gud som vår Frelser.

Slik har vi opplevd visitasdagene i Høvik, Snarøya og Lysaker som et møte med mennesker som vender vårt blikk til Gud. Møter med barn, unge og gamle har med all tydelighet vist at Gud har satt spor. Når over nitti prosent av alle barn blir døpt – og over 80 prosent av de døpte blir konfirmert i kirken, så kan det bare skje fordi mennesker her tar et valg for tilhørighet til kirken. De mange ansatte og frivillige i menighetene gjenspeiler kall til tjeneste og kjærlighet til kallet. I lokalsamfunn i stort forandringstempo har vi søkt etter tradisjonen og troens mening.

Vi har blitt overveldet av de sterke inntrykk av krigen i Irak. Ikke minst tiende klassingene på Ramstad skole var opptatt av hva krigen betyr for de mennesker som rammes, og for forholdet mellom kristne og muslimer. Hva det betyr å være kristen i dag.

Maria kunne vel vært en tiende klassing. Beskjeden om at hun skulle bli mor til Guds Sønn må ha vært et sjokk. Teksten gjengir en lovsang som er blitt knyttet til henne. Gjennom  den får vi glimt av ung tro. Den hjelper oss til å se henne klarere. Slik vi har sett unge i Ten Sing og ungdomsklubb. Vi har fått mange gode glimt av Gud. Av Marias Gud og vår.

La meg dele med dere hvordan jeg hører Marias sang, som en sang for vår tid.

For det første minner den oss om nødvendig ydmykhet. Det går en trikk gjennom Oslos gater med reklamen: Alt er mulig. Det er på mange måter vår tids hovmot og illusjon. Maria sier: alt er mulig for Gud.
Det er en ærlig ydmykhet i hennes sang: Gud har valgt henne - et enkelt menneske til å være redskap for sin frelse. I et okkupert land, i en fattig familie, banker Guds engel en dag overraskende på døren og sier at Gud vil deg noe.
Slik banker Gud på våre dører i uventet øyeblikk og forstyrrer vår søvn.

For det andre vilje til oppbrudd når Gud kaller oss.
Marias opplevelse av å være kalt innebar et brudd med alle konvensjoner. Et sosialt fall. En forargelse. Og en skam. En ung ugift kvinne blir med barn. Vi kan ikke forestille oss den personlige katastrofen. Hvem ville ikke forsøkt å avslå tilbudet. Og hvem ville tro på forklaringen?

Den største hindring for å skulle åpent bekjenne den tro som lever i oss alle - som en lengsel - er gruppe press og frykt for å miste sosial status. Det kan dreie seg om plass i samfunn og forretningsliv, om levemåte og tankesett, som gjør det ydmykende å flagge troen. Vi lever med en religiøs sjenanse som hindrer oss i å tale med hverandre om det vesentligste.

For det tredje at vi alle står i en sammenheng.
I Marias lovsang knyttes forbindelse mellom generasjoner: Hans miskunn varer fra slekt til slekt. Vi opplever det stadig ved dåpen. Da  møtes gjerne tre generasjoner. Men dåpen selv knytter oss til en lengere tradisjon enn slekten gjør. Den setter oss inn i den kristne menighet fra apostlenes dager. Oppdraget til kirken om å døpe og lære er et tro og tradisjonsoppdrag. Det betyr å bekrefte forbindelseslinjer for et helt liv.

For det fjerde at vi alle trenger det hellige.
Maria treffer en streng i vår tids følelse når hun taler om det hellige. Hellig er hans navn. Vi er i en overgangstid der det hellige igjen er på vei inn i vår livsfølelse. Verken ateisme eller materialisme har klart å fylle menneskers lengsel etter mening.

 Det gjør inntrykk når ungdommer som ikke ble døpt som barn, velger å bli døpt – og med stor frimodighet står fram i venneflokken og snakker om at de vil bli døpt. Det gjør inntrykk å sitte sammen med de unge i denne menighet på gulvet i alterringen og tenne lys og synge troens og håpets enkle sanger, slik vi gjorde det torsdag.

Godt er det at det hellige rom er blitt åpnere, mer inkluderende, mindre dogmatisk og dømmende. Med mer plass til lengsel og stillhet.
 

For det femte at tro på Gud er ansvar for medmennesker.
Maria tar stilling for de undertrykte. Hennes budskap kan synes revolusjonært. Det er i alle fall politisk, dvs. samfunnsmessig relevant.

Derfor forbød militærjuntaen i Argentina kirkene i å bruke denne teksten fordi den ble betraktet å være subversiv – dvs. undergravende. Slik kommunist regimene i Sovjet forbød alle forkynnelse. Slik nazi styret i Norge forbød kirken å tale jødenes sak. Hold dere til de evige ting, og bland dere ikke inn i politikken. Slikt hører vi også i dag.

Når kirkens budskap blir tannløst blir kirken en institusjon uten mening, uten profil og uten kraft. Kirkens forkynnelse skal ikke samle stemmer, den skal samle mennesker.

Gud spredte dem som går med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen. Ingen Farao har hatt evig liv og ubegrenset makt. Ingen av de makthavere som i dag preger nyhetsbildet er trygge for ikke selv å bli styrtet fra tronen. Ingen Farao vokser inn i himmelen. Det menneske som ikke erkjenner sin sårbarhet er dømt til å oppleve smerten! Den som tiltror seg allmakt og verdensherredømme har ingen fremtid.

Jeg tenker at Marias ord om at Gud mettet de sultne med gode gaver, og sendte de rike tomhendte fra seg, har en dypere mening. Det er en slags preludium til Jesu ord i Bergprekenen: ”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.”  Mange i vår tid kjenner en sultsmerte nettopp etter en rettferdighet som er større enn hva vi kan makte. Det er sulten og tørsten etter et dypere innhold i livet. Det er en nagende følelse av at Jesus stiller vår tids mest aktuelle spørsmål: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister sin sjel.

Marias sang avsluttes med å minne oss om at Guds viste miskunn mot Abraham og hans ætt. Abraham var fra Ur i Kaldea – i hjertet av det som nå er Irak. Må Gud vise miskunn mot Abrahams land og Abrahams sønner og døtre – jøder, kristne og muslimer. Det er vår bønn i dag. En bønn vi ber sammen med alle som lider og er redde. Må Gud vise oss alle sin kjærlighet, så vi kan elske vår neste og verne om deres liv. For hellig er mennesket. Hellig er Guds navn!

 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.