Å tro – hva er det?
Ja, hva er det: å tro? Det lyder som et spørsmål fra en konfirmanttime. Men spørsmålet lever – uttalt eller uuttalt – i mange sammenhenger. Jeg våger et enkelt svar: Å tro er en måte å se på!
Det virker som om mange tenker at kristendom er et sett av korrekte læreformuleringer, eller en serie med krav om rett moral. Med et sånt utgangspunkt får en et forvridd uttrykk for hva kristen tro egentlig dreier seg om. Det treffer mye bedre ved å si: Å tro er en måte å se på – seg selv, sitt eget liv og verden omkring.
Kirkens forkynnelse akkurat i disse ukene etter påske legger vekt på at Jesu død og oppstandelse, billedlig talt, gir en ny linse å se livet gjennom: håp i mørke, fremtid bak død og grav. For er Kristus stått opp av døde, er ikke verden lenger helt den samme.
Så dette er mitt innspill: Den kristne tro gir en måte å se verden på – en måte som gir livet mening og orientering. Dessuten gir troen meg tankemessig opplysning. Eller litt ”jålete” sagt: Troen oppleves intellektuelt tilfredsstillende. Troen gir livet sammenheng og perspektiv.
En fremtredende filosof i forrige århundre, Michael Polanyi, sa at et rammeverk av tro gjør oss i stand til å høre en melodi hvor vi ellers bare ville hørt støy. Og den engelske litteraturforsker og forfatter C.S. Lewis har levert denne glitrende setningen: ”I believe in Christianity as I believe that the Sun has risen, not only because I see it, but because by it I see everything else”.
Jo, å tro er å se – og fra dét perspektivet faller det lys over alt det andre.
