GEOGRAFI

Hamar bispedømme omfatter fylkene Oppland og Hedmark. Bispedømmet strekker seg fra lengst nord i Østerdalen på grensa mot Røros og Sør-Trøndelag og til Eidskog og Magnor i sør, fra Lesja og Dovre nord i Gudbrandsdalen og til de flate bygdene på Hedemarken med grense mot Eidsvoll og Akershus, fra Vang og Slidre i Valdres og til Toten og Hadelandsbygdene, med grense mot Nittedal og Ringerike i sør. Med tre av de største dalførene i landet, omgitt av Sognefjell, Jotunheimen, Dovrefjell og Rondane og med Mjøsa som det naturlige midtpunktet, må vi kunne si at vi i sannhet har et vakkert bispedømme!

BEFOLKNING

Det bor ca. 370.000 mennesker i Hamar bispedømme. 1/4 del av dem, dvs. ca. 90.000, bor i byene Gjøvik, Lillehammer, Kongsvinger, Elverum og Hamar. Hovedtyngden av innbyggerne er bosatt i bygder og tettsteder spredt over hele bispedømmet. Dette har igjen sammenheng med næringsgrunnlaget, som har sin hovedtyngde i jord- og skogbruk, ofte i kombinasjon med turist- og servicenæring.

STATISTIKK

Hamar bispedømme består av 65 prestegjeld med sammen 164 sokn og 48 fellesrådsområder.

Disse er fordelt på 10 prostier: Hamar domprosti, Vinger og Odal prosti, Solør prosti, Sør-Østerdal prosti, Nord-Østerdal prosti, Nord-Gudbrandsdal prosti, Sør-Gudbrandsdal prosti, Toten prosti, Hadeland og Land prosti og Valdres prosti.

Det er 210 kirker som betjenes av 130 prester, hvorav 40 er kvinner. Av de 10 prostene er 3 kvinner (Nord-Gudbrandsdal, Vinger og Odal og Solør). Totalt er det ca. 580 kirkelig ansatte i ulike stillinger (kirkeverger, kirketjenere, klokkere, gravere, organister, prester, diakoner, kateketer, kontormedarbeidere, menighetssekretærer, barnehageansatte og barne- og ungdomsarbeidere.

KIRKETILHØRIGHET

Hvis man regner 90% av befolkningen som medlemmer i Den norske kirke, skal bispedømmets menigheter betjene 333.000 mennesker - et bibelsk godt tall. Bispedømmet må sies å være utpreget folkekirkelig: Kirkehuset og kirkegården står sterkt i folks bevissthet og mye arbeid blir gjort på dugnad. Oppslutningen om de kirkelige handlingene er solid. Lekmannstradisjonene har i deler av bispedømmet manglet skikkelig rotfeste. Dette har bidratt til at kirken historisk sett har vært "presteorientert". Folk kan ha en viss tilbakeholdenhet med å sette ord på de tror på. Typisk i så henseende er følgende: Jeg tror da på Gud, men jeg går ikke rundt og snakker om det!