Høring: Stat og Kirke – NOU 2006:2

Av biskop Olav Skjevesland

I. Innledende synspunkter – stats- og folkekirke med lange historiske linjer

Statskirkeordningen har i det lange perspektiv vært viktig for Norge. Den har gitt en verdibasis for vårt folk og skapt forutsetningen for en kirkelig tjeneste nær mennesker i sorg og glede ut over vårt vidstrakte land. Betydningen av at det i århundrer har stått en døpefont, en prekestol og et nattverdbord i hver by, bygd og fjordarm i Norge, kan knapt overvurderes. Og kirken i statskirkelig innfatning har gjennom generasjoner representert en ramme for kristen tro og kristent liv til velsignelse langt utenfor Norges grenser.

Kirke og religion berører de dypeste strenger i enkeltmennesker og samfunn. Reformer på dette område må derfor gjøres med fin sans for både de saklige og emosjonelle aspekter som temaet innbefatter. At man her også kalles opp til å utøve et visst mål av reflektert pragmatikk, ligger i sakens komplekse natur. Det er viktig at Den norske kirkes ordning får en harmonisk utvikling – uten radikale brudd og unødvendige eksperimenter. Et reformarbeid i kirken må ikke minst tilstrebe at medlemmene ikke sitter igjen med en følelse av å ha ”mistet” sin kirke.

Det er bred enighet både i det kirkelige og statlige utredningsarbeid – og ellers i den offentlige debatt – at Den norske kirke må bevare sin karakter av folkekirke. ”Folkekirke” er både et beskrivende begrep på en dåpsbasert kirke som ønsker å tjene i lojalitet til folket – og et målbegrep på en kirke som vil favne flest mulig med Ord og sakrament og kristent fellesskap.

Det er ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom folkekirke og statskirke. Det er flere kirker som fremstår som typiske folkekirker uten å ha en statskirkelig organisasjonsform. Så statskirkeordningen er heller ikke nødvendig for at Den norske kirke fortsatt kan fremstå som en åpen og inkluderende folkekirke.

Min posisjon i hovedspørsmålet, både etter deltagelse i Bakkevig-utvalget og etter et studium av NOU 2006:2, er å stå ved den løsning som Gjønnes-utvalget omtaler som ”lovforankret folkekirke”. Det vil innebære en relativt forsiktig, historisk nyorganisering av Den norske kirke i dens forhold til staten – uten at kontakten med medlemmene settes på spill. Den kirke som medlemmene vil oppleve lokalt, forblir den samme. Soknet vil fortsatt være i funksjon som kirkens grunnenhet – nær menneskene. Og kirkens funksjon som symbolbærer og riteforvalter i det offentlige rom kan også føres videre.

På dette stadium i prosessen er det viktig å samle seg om de prinsipielle spørsmål som får avgjørende innvirkning på hovedvalget for en fremtidig kirkeordning. Noe lenger frem, etter videre utredninger, vil man måtte avklare nærmere de organisatoriske spørsmål knyttet til styringsnivåer i kirken, forankring av ansettelser, konkrete modeller for valgordning osv.

Statskirken hviler på en historisk tradisjon som har medført at få har stilt spørsmål ved selve ordningen. Det er i dag vanskelig å vinne en klar forståelse av stemningen ute i folket når det gjelder holdningen til statskirkeordningen. Ikke desto mindre har man i løpet av de siste år kunnet merke en viss bevegelse bort fra en temmelig entydig og stabil lojalitet mot statskirkesystemet – til en mer åpen og spørrende holdning.

Årsaken til dette stemningsskiftet – dybden er det vanskelig å måle – er sammensatt: Norge er i større grad blitt et flerkulturelt land, bevisstheten om kirken som trossamfunn er blitt sterkere gjennom teologisk arbeid og økumeniske kontakter, de frikirkelige samfunn opptrer med større selvtillit, ikke-religiøse livssyn hevder seg i samfunnsdebatten, menneskerettighetene er kommet i fokus og en generell institusjonskritikk er merkbar. Alle disse momenter tærer nok på oppslutningen om statskirkeordningen.

Kirken vil imidlertid fremholde sin karakter av trossamfunn – med sin teologiske selvforståelse som er rettslig konstitutivt for dette samfunn. Gjengs juridisk teori har derimot vært ensidig å betrakte kirken som en del av statsforvaltningen.

II. Sentrale juridiske og samfunnsmessige momenter

1. I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn blir det stadig vanskeligere å begrunne at staten står i et konstitusjonelt basert forhold til ett bestemt trossamfunn. En stat med en statsreligion må i dag sies å være i utakt med sin samtid. Rett nok er den statlige tvang på det religiøse område eliminert gjennom en stadig mer liberaliserende lovgivning fra og med første halvdel av 1800-tallet og fremover. De øvrige tros- og livssynssamfunn har dessuten oppnådd en økonomisk likebehandling. Derfor er det bred enighet om at statskirkesystemet, slik det fungerer hos oss i dag, ikke krenker menneskerettighetene. Når først det er nevnt, kan det føyes til at Den norske kirke som trossamfunn også vil hevde sin menneskerettsbaserte stilling qua trossamfunn på et særegent teologisk grunnlag.

Statskirkesystemet oppleves som problematisk, for ikke å si utidig, av frikirkene og livssynsminoritetene, noe som bl.a. reflekteres i mønsteret på Gjønnes-utvalgets konklusjoner. Og dessuten skaper statskirkeordningen inntrykk av at Den norske kirke innehar bestemte privilegier (og underforstått hos noen: som den vil tviholde på). Dessuten reageres det på at statskirkeordningen gir Den norske kirke et ugreit overtak som dominerende symbolbærer i det norske samfunn. Om man med gode grunner kan fremholde at dagens ordning ikke er diskriminerende, bør man her like fullt lytte til minoritetenes innsigelser.

2. Om en kan hevde at statskirkesystemet hos oss ikke i dag fungerer krenkende på menneskerettighetene, er det paragrafer i Grunnloven som kan problematiseres i et menneskerettighetsperspektiv – særlig § 2 (spenningen mellom første og annet ledd: religionsfriheten og at den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion), annet ledd isolert sett, og tredje ledd (forpliktelsen på oppdrageransvaret i den evangelisk-lutherske religion) og § 12 (det halve statsråd må være kirkemedlemmer). Denne bestemmelse oppstiller skranker inn til samfunnets høyeste embeter. Også andre paragrafer kunne her nevnes.

3. Den kongelige særrett (prerogativet) som ligger i Grl § 16 (kongen anordner all offentlig gudstjeneste) er kommet i et annet lys etter innføringen av parlamentarismen. Den opprinnelige personlige kongemakt fremstår etter 1884 som ”Kongen i statsråd” – et statsråd som fremgår av en parlamentarisk forsamling som er valgt på et ikke-konfesjonelt grunnlag. At de fleste representantene på Stortinget faktisk er kirkemedlemmer, mildner ikke det prinsipielle problem som her foreligger. Stortinget fastsetter også som kjent kirkeloven i kraft av sin generelle lovgivningsmyndighet.

Det er for øvrig å bemerke at Grl § 16 er den eneste bestemmelse som skjærer inn i prinsippet om Stortingets lovgivningsmyndighet. Det ligger derfor nær å forstå dette slik at grunnlovsgiverne ønsket å holde folkevalgte representanter borte fra kirkelige saker.

III. Teologiske momenter

1. Kirken er både et fellesskap som skapes ved Den Hellige Ånds virke gjennom Ord og sakrament – og et organisert trossamfunn med sine ordninger og strukturer. Den har sitt grunnlag i dåpen og troen. Medlemskap erverves gjennom dåp.

Kirken har et gudgitt oppdrag: å bringe Guds ord og sakramenter til alle – for Gud ”vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Tim 2,4). For å realisere dette mål anvender kirken en rekke former for sin virksomhet.

2. Kirken er, med det allmenne prestedømme og sine vigslede tjenere, både global og lokal. Lokalmenigheten er ikke et isolat, men er innfelt i en større kirkelig sammenheng der den gir og mottar impulser. Et viktig moment her, og som bør ivaretas videre, er at tanken om lokalkirken i vår kontekst binder kirken sterkt til den kommunale virkelighet.

Det vil alltid vedbli å være en hellig, alminnelig kirke på jorden – Jesu Kristi kirke, jf. Conf. Aug. art. VII. Denne fremstår på synlig måte lokalt i den gudstjenstlige samling om Ord og sakrament, som normalt ledes av personer som er særskilt ordinert for nådemiddelforvaltningen. Denne samling er samtidig midtpunktet for en rekke virksomheter knyttet til undervisning, diakoni, misjon, sang og musikk, etc. Biskopens tjeneste har i Den norske kirke tradisjonelt vært et sammenbindende ledd i denne mangfoldige virksomhet. Biskopen som enhetsbånd og tilsynsfører i kirken er i de senere år gjennom økumeniske samtaler blitt aksentuert.

3. Kirken er sendt til verden med sitt oppdrag, realisert primært i lokale menigheter som har sitt grunnlag i kirkens lære. Teologisk vurdert får dette konsekvenser for ledelsen av kirken: ”Dette medfører at også ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt ligge hos kirken selv, ikke noen myndighet utenfor den” (Den norske kirke og staten 1973, s. 110). – Dette er en viktig sats fra tidligere arbeid med kirkereformene. Den innebærer at ledelse i kirken har ett hovedsikte: å tjene den lokale menighet.

4. Den norske kirke har sitt lærefundament, som både er rettledende for dens virksomhet og bestemmende for dens selvforståelse. Det ligger i selve statskirkeordningen som system at den siste læremyndighet ligger hos Kongen (i statsråd). Dette gjelder på grunnleggende måte, selv om Den norske kirke har sin lærenemnd. Det er – teologisk vurdert – problematisk at den avgjørende læreinstans ligger hos Kongen i statsråd, som har denne kompetanse kun i kraft av selve statskirke-ordningen, ikke gjennom spesiell oppnevning.

Det er viktig at Den norske kirke bevarer sin læremessige substans, slik at den fortsatt har troverdighet som en sann evangelisk og diakonal kirke. En uttynning av det teologiske innhold vil kunne føre til en viss tilbaketrekning fra det lokale gudstjenestefellesskap – til ulike typer menighetslignende forsamlinger. En slik utvikling, som det ses visse tendenser til allerede, vil svekke den lokale, arbeidende folkekirkemenighet.

IV. Ny relasjon til staten

De momenter av samfunnsmessig, juridisk og teologisk art som det her kortfattet er pekt på, og som kunne utpensles ytterligere, tilsier at Den norske kirke – når alle momenter holdes sammen – er i en situasjon som kaller på en ny organisering av relasjonen til staten. En slik ny tilrettelegging må søke å ta høyde både for de prinsipielle problemer som dagens statskirkeordning rommer og for ønsket om en så harmonisk videreutvikling som mulig av Den norske kirke som folkekirke. Den norske kirkes reformhistorie, særlig i løpet av de siste tiår, har gjennom etableringen av tjenlige organer beredt grunnen for en smidig overgang til en mer fristilt folkekirke. Det er en rekke momenter i dagens situasjon som tilsier at tiden er moden for det neste, videreførende skritt i reformutviklingen. Vi kan heller ikke lukke øynene for at Den norske kirkes ordning i internasjonalt perspektiv i dag mer og mer fremstår som et særsyn.

Selv om det gjenstår ytterligere utredningsarbeid på flere sider ved en nyordning, fremstår som nevnt alternativet ”lovforankret folkekirke” som sporet å følge videre.

1. Det innebærer at flere grunnlovsparagrafer vil falle. Det statlige kirkestyre avvikles. Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt. Kirkemøtet vil overta den øverste lovgivingskompetanse i kirken. Utnevningen av kirkelige stillinger vil skje i spesifikt kirkelige organer, inkludert proster og biskoper. - For øvrig bør man i kirkens oppbygning, struktur og arbeidsorganer tilstrebe en høy grad av kontinuitet, noe som vil ivareta kirkens gjenkjennelighet hos medlemmene. Eksperimenter som setter historisk og saklig velbegrunnede ledd i kirkeordningen under press (for eksempel bispedømmeenheten), må unngås.

2. Det særskilte lovgrunnlag som forutsettes å ivareta den offentlige tilknytning som Den norske kirke i kraft av historisk majoritetssamfunn skal ha til staten, må være slik at den ikke diskriminerer andre tros- og livssynssamfunn. En aktivt støttende religionspolitikk – et prinsipp som bør grunnlovfestes – kunne sikre en ikke-diskriminerende statlig opptreden.

Særloven som er forutsatt i alternativet ”lovforankret folkekirke” bør bli minimalistisk, i den forstand at den kun bør fastsette de nødvendige rammebetingelser og sikre kontinuitet i kirkens fremtredelsesform (stikkord: fortsatt evangelisk-luthersk, medlemskapet videreføres, riksdekkende, folkekirke, demokratisk styrt, etc.). En detaljert særlov, evt. et insistert krav om en slik, vil lett fremstå som et frihetsbegrensende fremstøt, eller populært sagt: føre en statskirkelighet i light-utgave inn bakdøren.

3. Om Grl § 2, annet ledd, må falle, vil det kunne oppfattes som at staten står tilbake med et verdimessig tomrom. I hvilken grad nevnte paragraf de facto sikrer en kristen verdiforankring for den norske stat, er høyst usikkert, jf. høyesteretts dom i Børre Knudsen-saken. Men paragrafens symbolkraft er ikke ubetydelig. Reaksjonen i høringen etter Bakkevig-utvalgets meget sparsomme behandling av dette tema viser at saken berører dype strenger hos mange. Dagens brokete verdimarked tilsier også at Grl  § 2 får en erstatning. Gjønnes-utvalgets innspill er et interessant forslag: ”Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrunnlag”. Mange vil nok her raskt kjøre frem menneskerettighetene som velegnet felles verdisett. Det er verdifullt at disse i dag forener så bredt som de gjør, men de er samtidig såpass formale at de bør få et noe mer substansielt komplement ved en henvisning til den kristne og humanistiske åndsarv.

Til begrunnelse for en slik verdiforankring av staten kan en også vise til den allmenne forståelse av hvordan kultur formes og opprettholdes. Ledende kulturforskere understreker at en nasjon må ha et bærende tradisjonsgrunnlag som går ut over individers og gruppers rettigheter. Det bunner i den generelle innsikt at religion, med dens verdisett, riter og symboler, er en viktig, sammenbindende kraft i et folks og en nasjons liv. Språk og religion er og blir hovedinnslag i den kulturelle vev.

4. En folkekirke uten forankring og legitimitet i sitt medlemskap, blir en svak konstruksjon. Demokrati i kirken er viktig – så viktig at dette ikke bare blir et deklamasjonsnummer i løftede stunder. Demokratiet i kirken har dens døpte medlemmer, det allmenne prestedømme, som basis og ikke tanken om folkesuvereniteten, som på sin side er et viktig kapittel i statslæren. Egenarten ved demokratiet i kirken, og hvilke konkrete følger det bør få for valgordningen, må utredes grundig. For øvrig utgjør mangelfulle nominasjonsprosesser ved de kirkelige valg i dag vel så mye av problemet som selve valgene.

Konkrete valgmodeller må som antydet utredes nærmere. Både på kirkelig og politisk hold er man opptatt av å få utviklet valgformer som utløser engasjement og bred deltagelse. Et virkemiddel som er fremme i debatten er å gjøre mer bruk av direkte valg til kirkens rådsorganer, et viktig tema i den omtalte utredning. Her legger jeg til en bemerkning om at det vil bli et magert utbytte av den stat/kirke-utredning vi nå er inne i dersom den skulle ende med et skjerpet politisert krav om direkte valg til rådsorganene og Kirkemøtet, og ellers knapt noe.

5. Finansieringen av Den norske kirkes virksomhet er enda et kjernepunkt i reformdebatten. Den norske kirke er Nordens desidert billigste folkekirke å drifte. En fremtidig kirke må sikres et rimelig driftsnivå. Det er positivt da å registrere at det brer seg en forståelse for betydningen av offentlige tilskudd til kirkesamfunnenes og livssynsgruppenes virksomhet.

En aktivt støttende religionspolitikk fra statens side bør kunne innebære en vidtgående bevilgningsøkonomi for kirker og livssynsbevegelser. For Den norske kirke vil en slik finansiering sikre dens karakter av folkekirke og avverge en mulig glidning mot foreningskirken. Man ville dessuten slippe å skape inntrykk av at man betaler for kirkens tjenester, med en viss avskalling av medlemmer som mulig følge.

Tro og livssyn bør av staten anses som allmenne goder. Den samfunnsutvikling vi ser rundt oss – fjernt og nært – viser hvilken rolle verdier og religion spiller i dag. Å ignorere denne faktor, er å blende av for en viktig side ved individers og nasjoners liv. For alle parter vil det derfor være gunstig om man så vidt mulig fikk en offentlig – og likeverdig –  finansiering av tros- og livssynssamfunnene. Dette behøver ikke å utelukke at man på kort eller lengre sikt også vil operere med en eller annen type medlemsavgift/ livssynsavgift.

Særskilte ordninger for vedlikehold av kirkebyggene (særlig de eldre) bør etableres, ettersom disse utgjør hovedmassen av landets kulturbygg.

6. Gravferdsforvaltningen utgjør et viktig og følsomt felt. Gjønnes-utvalget reiser spørsmålet om den bør ivaretas av kirke eller kommune. Som allmenn samfunnsoppgave kan man si at det er naturlig at gravferdsforvaltningen bør ligge i kommunen. I et flerkulturelt Norge kan man også argumentere for en slik ”nøytral” plassering.

Samtidig viser erfaringen at kirken har en så godt som ubestridt kompetanse på å forvalte dette område med pietet og respekt. Gjennom brukerundersøkelser vet vi også at kirkens forvaltning av området er meget høyt verdsatt. – Alt i alt: Gravferdsforvaltningen bør fortsatt ligge i kirkelig fellesråd. Et slikt hovedstandpunkt sperrer ikke for at man lokalt kan lage andre løsninger.

V. Avsluttende kommentarer

Når det videre gjelder den indre organisering av Den norske kirke, er det flere viktige spørsmål som venter på en avklaring gjennom videre utredningsarbeid. I den fase vi nå er inne i, handler det som nevnt innledningsvis først og fremst om de prinsipielt viktige overveielser som bestemmer hovedløpet videre. - I fortsettelsen er det viktig at man ikke begir seg inn på uhistoriske eksperimenter i oppbyggingen av kirkens struktur, men – i kontinuitet – bygger på bærende elementer i vår kirkelige organisering. Det vil fremme en så harmonisk utvikling som mulig – også om man skulle komme til den konklusjon at tiden er inne for markant videreførende endringer i Den norske kirkes relasjon til staten.