Demokrati i kirken

Av biskop Olav Skjevesland

En fremtidig kirkeordning må være bygget på en reflektert og gjennomarbeidet demokratisk struktur. Spørsmålet om kirkelig demokrati henger igjen på det nærmeste sammen med utformingen av den kirkelige valgordning.

Demokrati i kirken er viktig av minst fire grunner. Gjennom demokratiet

-          fordeles makt - contra uheldig opphopning av myndighet

-          tas det samlende beslutninger - contra sprikende kirkelige målsettinger

-          kalles kirkemedlemmene, det allmenne prestedømme, til bredt medansvar - contra elitært funksjonærstyre

-          vinner kirkestyret oppslutning, legitimitet - contra (mistanke om) fåmannsvelde i ulike utgaver.

Men hvilken demokratiforståelse er det som ligger til grunn når vi taler om demokrati i kirken? Her trengs det et sorteringsarbeid i debatten om styringen av (den fremtidige) folkekirken.

1. I styringen av stat og kommune er demokratiet basert på folkesuverenitetsprinsippet: Makten utledes av folkets vilje uttrykt i valg. Ettersom det er ugjørlig direkte å hente ut denne vilje i ethvert spørsmål, fins det politiske partier som ut fra sitt grunnlag og program forsøker å vinne makt gjennom tilslutning i folket.
2. Det fins også et demokrati basert på kompetanse. Et slikt beslutningssystem har f. eks. vært et tema i debatten om ledelsen av universitetene siden symbolåret 1968. En velkjent, retorisk formulert problemstilling i akademia har vært denne: Skal vaktmesterens stemme vekte like mye som professorens i fakultetsrådet når faglige stillinger skal besettes?
3. Det gis dessuten et demokrati innenfor det vi kan kalle idéorganisasjoner, altså bevegelser basert på et gitt idégrunnlag. Skal en slik bevegelse forbli seg selv, må medlemmene respektere den gitte basis, ellers oppløses grunnlaget for organisasjonen. Medlemsdemokratiet kan således ikke ignorere, enn si oppløse grunnlaget, men må forholde seg til det, ellers mister organisasjonen sin opprinnelige mening.

Hvordan bør vi forstå det kirkelige demokrati på bakgrunn av denne enkle typetegning? Teologisk vurdert kan det neppe være tvil om at kirken ligger nærmest den siste typen: Den er en ”idéorganisasjon” basert på Den hellige skrift og bestemte bekjennelser. Derfor fastslår da også kirkeloven at kirkelige møter og råd skal ”utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære” (§ 28). Dette er en viktig, forpliktende formulering.

I vår debattsituasjon er det likefullt relevant å spørre: Hvordan utforme det kirkelige demokrati i en folkekirkelig ramme i det religionspolitiske klima anno 2006? Når det spørres etter (mer?) demokrati i kirken, får man iblant inntrykk av at det er demokrati på folkesuverenitetens grunn som er forutsatt. Men det blir i så fall feil. Da blander man demokratiforståelsene.

Det kirkelige demokrati bygger på dåpen til Jesus Kristus. Dermed er det samtidig sagt at det Kristus som er kirkens Herre, ikke staten. Ei heller folkemeningen en gros. Dette innebærer igjen at en eventuell folkeavstemning om stat/kirke-relasjonen prinsipielt må skje blant kirkens døpte medlemmer. Det reiser igjen spørsmålet om det er riktig å aktivisere instituttet ”folkeavstemning” i en sak som berører et utsnitt av befolkningen (som rett nok er en stor majoritet, og som dertil berører bestemmelser i grunnloven).

Dåpen er den teologiske og kirkerettslige basis for medlemskap og stemmerett i en luthersk kirke. Gjennom en 150-årig reformhistorie i Den norske kirke har riktignok spørsmålet vært reist om det bør kreves en type ”kompetanse” ut over dåpens faktum for medvirkning i ledelsen av kirken, på ulike nivå. Dette mer-krav etterspurte såk.  ”kirkelige garantier”, i praksis et krav om et eller annet aktivt uttrykt forhold til kirken. Denne problemstilling viser seg gang på gang å føre inn i blindgater, med påfølgende avvisning av alle forsøk på å skape et kirkerettslig A- og B-medlemskap i kirken.

Når det er sagt, vil en luthersk teologi om dåpen holde frem at det allmenne prestedømme, altså selve den lære som medvirkning i kirkeledelsen hviler på, har sin basis i dåpen og troen. Hvorledes Luther holdt sammen dåp og tro og trosmiljø, kan en i komprimert form studere i hans Store Katekisme. Derfor satser da også Den norske kirke nå kraftig på trosopplæring! Med utgangspunkt i en luthersk dåpsforståelse er det således problematisk dersom man, isolert, trekker ut stemmerettsaspektet av dåpens sakramentale handling – og særlig dersom man vil ta et slikt grep i rent kirkepolitisk interesse.

Siktet med disse linjene er å peke på viktige sider ved temaet ”demokrati i kirken” som må reflekteres i stat/kirke-debatten. Temaet rommer sine dilemmaer i en luthersk kirke som har en vektig dåpsteologi og stort syn for det allmenne prestedømmes plass i kirkestyret.

Dette tema har som nevnt nær tilknytning til spørsmålet om valgordningen til styringsorganene i kirken. Både på kirkelig og politisk hold fremstår valgordningen som et av kjernepunktene stat/kirke-debatten.

Her tror jeg vi først gjør klokt i å legge bort alle mistanker og beskyldninger om at noen skulle ha skjulte agendaer i retning av å ønske en trangere kirke. Saken er jo snarere at de ”konservative” krefter som tidligere hadde som motto å fylle menighetsrådene, nå viser tendenser til å trekke seg tilbake i et indre eksil innenfor Den norske kirkes vide ramme, jf. nye forsamlingsdannelser, mer av privat dåp, osv.

Med tanke på den konkrete (fremtidige) utforming av valgordningen i Den norske kirke, må vi holde sammen både det teologiske og kirkerettslige perspektiv. Kirkerettslig kan vi ikke operere med et A- og B-medlemskap. Medlem i Den norske kirke er man, eller er man ikke! Samtidig må vi ha i tanke - og gjøre konsekvens av - den lutherske dåpsteologi med dens kobling til Kristus-troen og trosmiljøet.

Å bygge kirkestrukturen til topps ensidig på menighetsrådsvalget, vil mange si representerer en for smal demokratisk basis. Motsatt å bygge styringsorganene på alle nivåer fra menighetsråd til kirkemøte på direkte valg, kan oppleves som et for radikalt brudd. Dessuten ville det ytterligere innsnevre menighetsrådets myndighet. Menighetsrådet tåler knapt å funksjonstappes mer om det skal fremstå som et attraktivt organ å være med i.

Trolig kan en blanding av indirekte valg, med basis i menighetsrådene, og direkte valg være løsningen. Da vil vi rett nok få en debatt om blandingsforholdet mellom de to gruppene. Jeg ville i så fall gi prioritet til menighetsrådet i valg av medlemmer til bispedømmerådet, og dermed til kirkemøtet, og da supplert med et rimelig antall medlemmer gjennom direkte valg. I tillegg trenger nominasjonsprosessene ved kirkelige valg å bli overhalt. De oppleves i dag som for lukket. Her er vi, når alt kommer til alt, ved et kjernepunkt i den kirkelige demokratidebatt.

Det felles siktemål for interessene i denne saken må være å utforme et ryddig, velfungerende demokrati i kirken, som gir trygghet for at det folkelige og kirkelige fastholdes i vår ordning.