Det er 12 år siden siste bispevisitas i Sauherad prestegjeld. Bygdene her er preget av stabile forhold i befolkning, i folkeliv og kirkeliv. Slik sett er Sauherad et godt sted å bo, med sjelden vakker natur og solide levekår.
Etter en knapp uke har jeg fått innblikk i mye av det byggende som skjer i lokalsamfunn, skole, kirke og frivillige organisasjoner. Jeg har merket meg et prestegjeld med dyktige ansatte, med et stort frivillig korps, vakre kirker og et tjenlig menighetshus. Verdt å nevne er også at orgelsaken i Sauherad nå er løst og at kontorsituasjonen er utmerket.
Men viktigst er og blir de mennesker som fyller rammene med liv og innhold.

Visitasens gjennomføring.

Visitasen var godt forberedt med sokneprest og kirkeverge som de viktigste aktører her lokalt. Med under visitasen var også prost Sigurd Røiseland, som også hadde forberedt kontorvisitasen, og stiftskapellan Oluf Teinum. Viktige medspillere under gudstjenester og skolebesøk ha vært soknediakon Ivar Solbu og kantor Henrik Ødegaard.

Visitasen startet tirsdag med kveldsbønn i Nes kirke, og så har arrangementene gått slag i slag med formiddagstreff i Nes menighetshus, besøk på Sagavoll, Statens mottak i Sauherad, samtaler med ansatte, skolegudstjenester og ungdomsgudstjeneste, besøk i barnehagen på Gvarv, møte med kommunens ledelse og med skolen (hvor "Korintene" slo til med en liten åpningskonsert), samvær med fellesråd- og menighetsrådsmedlemmer og representanter for de frivillige organisasjoner og et besøk på Furumoen Bo- og Omsorgssenter.

Menighetens situasjon nå

Visitasen i Sauherad skjer i en viktig fase av menighetenes liv. For det første har nye menighetsråd tatt fatt på en fire-års periode. For det andre er det et presteskifte underveis fordi Svein Orstad - etter 10 års høyt respektert - tjeneste har fått utnevning til nytt prestegjeld. Dessuten har det relativt nylig skjedd endringer i religionsfaget, og det berører forholdet kirke-skole. Den nye kirkeloven har virket i få år, men har fått god innpassing i Sauherad. I tillegg skjer det viktige omstillinger innenfor det frivillige kristelige arbeid, så som for eksempel fusjonen av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen til Normisjon. Alt i alt er vi inne i en viktig, nyformende fase av kirkelivet i Norge.

Menighetslivet i nærbilde

En visitas bør både fokusere på det gode som det skal takkes for – og rette søkelyset på det som kan styrkes.
Det skjer gode ting innenfor barnearbeidet: Det er søndagsskoler i flere kretser, men noen er lagt ned de siste årene. Samtidig er det oppløftende å se at speiderbevegelsen rekrutterer bra. Dessuten har jeg fanget opp et nytt initiativ som kaller seg FamSam, en familiesamling som satser friskt.
Selv om fine tiltak er i gang, og skolen formidler verdifull kristendomskunnskap, er den største utfordring for Sauherad – som for hele Den norske kirke – å forene lønnede og frivillige krefter for å bygge opp en så god dåpsopplæring som mulig. Det nye religionsfaget (KRL) har skapt en situasjon som gjør at menighetene selv i større grad må ta ansvar for dåpsopplæringen. Her er det håp – ja, adskillig forventning – om at det offentlige snart gir nye bevilgninger til menighetenes undervisning.

Kjernen i ungdomsarbeidet er konfirmasjonsarbeidet og gudstjenestelivet, og her arbeider Sauherad godt. Retningen mot internasjonal diakoni er viktig og riktig – både fordi den tydeliggjør tjenesteperspektivet ved troens liv og det faktum at kirken er verdensvid og mangfoldig i kultur og uttrykk. Det er en opplevelse å erfare kvaliteten på ungdomsgudstjenestene her. Ungdomsgudstjenesten i Sauherad kirke under visitasen viste til fulle at gudstjenesten, med sin klassiske struktur, fortsatt er livskraftig når man med energi og innlevelse tar fatt i stoffet og kler det i tidens tonespråk.
Når dette er sagt, så er det også for Sauherad en utfordring å skape andre arenaer for de unge både før og etter konfirmasjonstiden. Jeg håper således at de vil lykkes å starte et skolelag, slik det er signaler om.

Visitasen bekreftet at de er et åpent og godt forhold mellom kirken og skolen. Møtet med skolesjefen og teamlederne i grunnskolen var nyttig. Og de påskevandringene som vi hadde i begge kirkene for skolene, er kirke-skole-samarbeid på det beste. På denne positive bakgrunnen er det verdt å spørre om ikke kirke-skole-samarbeidet bør forankres i en avtale som tydeliggjør fellesprosjektene gjennom et skoleår.

Menighetslivet for øvrig er også preget av en sterk og kvalitetsbevisst satsing på gudstjenestelivet. På dette feltet har da prestegjeldet også medarbeidere som er sjeldent dyktige. Og om dette sier jeg bare: Fortsett å være gode på det dere er gode på!

Sauherad har trygghet og omsorg for alle generasjoner som kvalitetsmerke. Den besøkstjenesten som er etablert og kvaliteten på tjenestene ved Furumoen Bo- og Omsorgssenter er bevis på dette.

For øvrig har jeg merket meg høy standard på menighetenes informasjonsarbeid gjennom menighetsbladet o.a. kanaler. Samarbeidet mellom menigheten og Normisjon om forkynnelse og undervisning for voksne, er et fint initiativ. Og det gleder meg at de lokal-økumeniske relasjonene er gode, noe som bl.a. får sitt uttrykk i en felles pinsesamling.
Imidlertid, menighetsliv handler ikke bare om hva øyne ser og ører hører, men også om forbønnens stille tjeneste. Jeg vet at dere tidligere har gitt denne tjenesten en særlig oppmerksomhet, og jeg vil understreke betydningen av at bønnens pulsslag er tilstede i våre menigheter. "Uten meg kan dere intet gjøre", sa Jesus. Det betyr at menighetsliv og –vekst til syvende og sist ikke ligger i våre hender, men avhenger innerst inne av Kirkens Herre.

Sunt menighetsliv kan ikke unnvære misjonsdimensjonen. Og misjonsarbeidet har i norsk sammenheng ofte vært ivaretatt av misjonsorganisasjonene med sitt omfattende foreningsliv. Nå ser vi at foreningslivet i sin tradisjonelle form er i ferd med å skrumpe inn, jevnt over. Den nye generasjon finner ofte at denne gamle formen ikke treffer i en ny tid. Men det anliggende foreningene har ivaretatt, må føres videre og kanaliseres inn i dagens tjenlige former.
Jeg har merket meg at prestegjeldet en periode hadde et samarbeid med tidligere Santalmisjonen om Mali og en Telemark-misjonær. Jeg vil oppfordre til at et lignende prosjekt tas opp igjen, og det er ikke unaturlig at Normisjon tar den utfordringen. Men her kan selvsagt andre misjonsorganisasjoner være aktuelle samarbeidspartnere. Misjonen blir nærere og mer forpliktende når menighetene har en konkret avtale som knytter tette bånd mellom "hjemme og ute".

Det er landskjent at Sauherad prestegjeld har to sjeldent vakre kirker, og disse fortjener å bli pleiet med største årvåkenhet mot tidens tann. I denne forbindelse berørte møtet med kommunen behovet som snart melder seg for å utvide kirkegårdsarealet. Kirkevergen vil forfølge denne saken i dialog med kommunen.

Når det gjelder administrativt personale, tilsier normene til Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon at kirkevergestillingen bør opp i 100%, og helst støttes av en ytterligere 40% -stilling. Det er alment kjent at kommunenes økonomi for tiden er stram, men denne utfordring på stillingssiden bør i de minste bli nevnt. Samtidig skal Sauherad kommune ha anerkjennelse for at den har opprettholdt en diakon-stilling i en årrekke – men det tror jeg sant å si har vært en god investering!

Oppsummering

Så vil jeg takke for lærerike og interessante dager. Vi kom vel ikke til bunns i alle saker og spørsmål, men jeg tror vi sammen har sett både takkeemner og utfordringer. Et tema for seg er det lille skille i landskapet som Holtan-bekken setter. Vi har i møte med menighetsrådene i humørfylte vendinger satt ord på at den fortsatt er en liten markør mellom to tradisjonsbevisste sokn. Symbolet Holtanbekken visste jeg ingenting om på forhånd, slikt må en tett inn på lokalsamfunnet for å fange opp. At vi kan omtale dette symbolske bekkeskille med latter og humør, viser at det ikke representerer noe stort problem. Jeg bruker et par setninger på dette fenomenet til slutt for å få frem det poeng at samarbeidet på tvers av soknegrensene bør utbygges. Soknene kan samvirke og supplere hverandre – til beste både for Sauherad og Nes.

En visitas er ikke avsluttet med et visitasforedrag, det er viktig at fortsettelse følger – og da er bispedømmets konsulenter en ressurs for dere. Kall på dem og bruk dem!

Utfordringer – oppsummering

Hvis jeg skal sammenfatte de viktigste saker prestegjeldet nå står overfor, vil jeg blinke ut følgende syv områder:

1. Å samordne og styrke barne- og ungdomsarbeidet så prestegjeldet kan få en realistisk og så
god dåpsopplæring som mulig.

2. Å fortsette den gode og kvalitetsbevisste satsing på det liturgiske liv og gudstjenesten.

3. Å videreutvikle den diakonale profilen på menighetsrabeidet – både innad her hjemme og i
retning kirkene i sør.

4. Å se til at misjonen fortsatt får sin integrerte plass i menighetenes liv, bl.a. gjennom et
konkret misjonsprosjekt.

5. Å holde bønnetjenesten levende i gudstjenesten og den enkeltes andaktsliv. Konkret
bønnenme nå: ny prest.

6. Å gjennomtenke om samarbeidet kirke-skole bør formliseres i en konkret avtale.

7. Å se til at kirkene og kirkegårdene er i god skikk.


Kjære menighet og gode medarbeidere!
En varm takk igjen for dagene i vakre Sauherad! Dere har en rik arv å forvalte. Og rik av arv betyr samtidig stort ansvar. Jeg er takknemmelig for den tjenesten hver av dere gjør for å bygge Kristi kirke i disse bygdene. Den tjenesten er ikke forgjeves.

Må Guds velsignelse hvile over hjem og menigheter!

Agder bispestol, 24. mars 2002