Finn menighet
Jeg søker:
Kart Nord-Hålogaland Sør Hålogaland nidaros møre hamar bjørgvin stavanger agder tunsberg borg oslo


verden_sjomannskirken2_160.png


dagens_bibelord_190.jpg

 

Kirkeleksikon fra A til Å

Kirkeleksikonet omfatter blant annet navn og begreper knyttet til Bibelen. Det meste av det stoffet er etter avtale hentet fra Den store familiebibelen, Bind 2 (Oslo: Kunnskapsforlaget, 2003).
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V Ø Å

T

  • :: tabernakel
    • (lat. telt) israelittenes helligdom, som de fikk forskrifter om å lage i forbindelse med at Moses mottok de ti bud på Sinai. Tabernaklet bar de med seg på sin 40 årige vandring i Sinai-ørkenen. Tabernakelet er presentert som forbildet til tempelet i Jerusalem.
  • :: Tabor
    • Fjell i Galilea, ved den nordøstre delen av Jisre’el-sletten. Etter gammel kristen tradisjon var det på dette fjellet disiplene fikk se Jesu herlighet (jf. Matt 17,1–8).
  • :: tabu
    • forbud med religiøs begrunnelse.
  • :: Talmud
    • jødisk skriftsamling. Talmud ble sluttført omlag 500 e.Kr. og inneholder kommentarer til jødiske lover og forskrifter.
  • :: talsmannen
    • (gr. parakletos ‘hjelper’, ‘talsmann’). Betegnelse brukt om Den Hellige Ånd i Joh 14–16 (jf. f.eks. 14,26). I 1 Joh 2,1 kalles Jesus for talsmann (‘en som taler vår sak’).
  • :: Tanak
    • Jødisk betegnelse på den samlingen av hellige skrifter som kristne kaller GT. Navnet kommer fra de første bokstavene i ordene Tora (Loven), Neviim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene) – de tre hovedgruppene av bøker i GT. ‘Loven’ omfatter 1.–5. Mosebok; ‘Profetene’ omfatter ‘de tidlige profeter’ (Josva, Dommerne, 1.–2. Samuelsbok, 1.–2. Kongebok) og ‘de sene profeter’ (Jesaja, Jeremia, Esekiel og → Tolvprofetboken); ‘Skriftene’ omfatter Rut, 1.–2. Krønikebok, Esra, Nehemja, Ester, Daniel, Job, Salomos ordspråk, Forkynneren, Salmene, Klagesangene og Høysangen.
  • :: Tarsus
    • Hovedstad i den romerske provinsen Kilikia fra 66 f.Kr. Viktig handels- og kultursentrum. Apostelen Paulus’ hjemby (Apg 21,39).
  • :: tegn
    • Begrep som ofte står parallelt med ‘under’. I de (→) synoptiske evangelier har ordet en negativ klang; det er tale om at folket krever tegn av Jesus – for at han skal legitimere seg, noe Jesus avviser (Matt 12,38f; Mark 8,11f). I Johannesevangeliet har ‘tegn’ derimot en positiv klang; det er tale om gjerninger som viser Jesu makt og herlighet; de avslører noe om hvem Jesus egentlig er (svarende til Jesu ‘mektige gjerninger’; → under). I Johannesevangeliet tales det om sju tegn; det første er vinunderet i Kana (2,1–13), det siste er oppvekkelsen av Lasarus (11,1–44).
  • :: tempelinnvielsesfesten
    • Jødisk fest; ikke foreskrevet i Moseloven. Den ble feiret til minne om gjeninnvielsen av templet i 164 f.Kr. etter at det var vanhelliget av den syriske kongen Antiokos Epifanes som hadde reist et hedensk offeralter der (1 Makk 4,52–59). Festen er omtalt i Joh 10,22. Den kalles i dag hanukká.
  • :: tempelplassen
    • → forgård.
  • :: tempelskatt
    • Skatt som ble innkrevd til templet av alle voksne jøder i og utenfor Israels land (jf. 2 Mos 30,11–16). I GT var skatten fastsatt til en halv sekel; på Jesu tid var den årlige skatten to drakmer.
  • :: templet
    • Israels viktigste helligdom i Jerusalem. I tidlig gammeltestamentlig tid var (→) møteteltet Israels sentrale helligdom. David ønsket å bygge et tempel for Herren, men det var hans sønn Salomo som gjennomførte prosjektet. Det ble bygget etter samme plan som møteteltet; et hovedrom, kalt ‘det (→) hellige’ og et rom innenfor, kalt ‘det (→) aller helligste’. Bygningen var omgitt av en indre og en ytre (→) forgård. I den indre forgården stod brennofferalteret og et stort kar i bronse, ‘det støpte hav’ el. ‘bronsehavet’ (1 Kong 7,23–26; 1 Krøn 18,8), et stort basseng med vann for ulike renselseshandlinger. Hele templet var rikt utsmykket; det er beskrevet i 1 Kong 6–8. Templet inneholdt også skattkamre der gull og sølv og andre verdifulle gjenstander ble oppbevart. Etter å ha vært plyndret flere ganger, ble Salomos tempel lagt i grus i 587 f.Kr. Etter at jødene hadde vendt tilbake fra eksilet begynte gjenoppbyggingen av templet; det ble innviet i 515 f.Kr. Dette kalles det andre tempel. Da Herodes den store ble konge, startet han en ombygging av templet og en betydelig utvidelse av området rundt templet (jf. Joh 2,20). Herodes’ tempel ble ødelagt av romerne i år 70. Det ble aldri gjenreist. I GT blir templet ofte omtalt som ‘Herrens hus’ (1 Kong 6,1; Sal 27,4; 122,1) el. hans ‘bolig’ (5 Mos 12,11; Sal 76,3; 1 Kong 8,13). Det var likevel en klar oppfatning at Jahve ikke bodde i templet; hans bolig var i himmelen (5 Mos 26,15; Sal 2,4; jf. Matt 6,9), ja, ikke engang himmelen kan romme ham (1 Kong 8,27). Jesus synes primært å ha betraktet templet som et ‘bønnes hus’ (Mark 11,17). Han forutsa dets ødeleggelse (Mark 13,1f). I skildringen av det nye Jerusalem i Johannes’ åpenbaring finnes det ikke noe tempel ‘for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel’ (Åp 21,22).
  • :: teofani
    • (lat/gr. gudsåpenbaring) Plutselig og kortvarig åpenbaring av en guddom.
  • :: Teofilus
    • En hedningekristen som Lukas tilegner sine skrifter til (Luk 1,3; Apg 1,1).
  • :: teokrati
    • gudsstyre, statsform eller stat der den politiske makt i teorien er tillagt en guddom, og i praksis utøves av religiøse ledere (prester).
  • :: teologi
    • læren om Gud eller guddommer.
  • :: Tessalonika
    • Hovedstad i den romerske provinsen Makedonia (i dagens nord-Hellas). Byen lå ved Via Egnatia, hovedferdselsveien som gikk fra Bosporus til Adriaterhavet. Paulus grunnla en menighet der på sin andre misjonsreise; han måtte forlate byen i hast pga. av motstand fra jøder som avviste hans budskap (Apg 17,1ff).
  • :: tessalonikerne, Paulus brev til
    • Paulus skrev to brev til menigheten i Tessalonika. Det første ble skrevet fra Korint kort tid etter at han hadde dradd fra Tessalonika, ca. år 50–51. Det er Paulus’ eldste brev og et av de eldste kristne dokumenter vi kjenner til. 2. Tessalonikerbrev ble trolig skrevet ikke særlig lenge etter. Begge brevene viser at menigheten levde i forventning og Jesu gjenkomst; Paulus må gi veiledning om dette (jf. 1 Tess 4,13ff; 2 Tess 1,3ff).
  • :: testamente
    • Det gamle og det nye testamente er Bibelens to hoveddeler.
  • :: testamente, det nye.
    • Betegnelse på samlingen av kanoniske skrifter som de kristne ikke har felles med jødene. Det ordet som er oversatt med ‘testamente’ (gr. diatheke), blir også gjengitt med ‘pakt’. Siden Paulus taler om ‘den gamle pakts bøker’ (2 Kor 3,14), ble det nærliggende å tale om ‘den nye pakts bøker’ el. det ‘nye testamente’, dvs. de bøker som forteller om den nye pakt mellom Gud og hans folk – basert på Jesu død. Skjelningen mellom Det gamle og Det nye testamente er altså basert på skjelningen mellom den gamle og den nye pakt. Betegnelsen ‘Det nye testamente’ forekommer fra det 2. årh. og den ble vanlig i det 4. årh.
  • :: Tetrateuken
    • (‘fireboksverket’). Bibelvitenskapelig betegnelse på 1.–4. Mosebok. Forskerne antar at disse fire bøkene utgjorde GTs eldste fortellingsverk og at det ble ferdig redigert under el. like etter (→) eksilet.
  • :: ti bud
    • De ti bud ble gitt til Moses, Israelsfolkets leder etter utgangen fra Egypt. 2. Mosebok 19ff.

      1) Du skal ikke ha andre guder enn meg.
      2) Du skal ikke misbruke Guds navn.
      3) Du skal holde hviledagen hellig.
      4) Du skal ære din far og din mor.
      5) Du skal ikke slå i hjel.
      6) Du skal ikke bryte ekteskapet.
      7) Du skal ikke stjele.
      8) Du skal ikke tale usant om din neste.
      9) Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
      10) Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

  • :: Tiberias
    • By på vestbredden av Gennesaret-sjøen. Grunnlagt av Herodes Antipas og oppkalt etter keiser Tiberius. En hellenistisk by; evangeliene forteller aldri at Jesus var i denne byen. Omtalt bare i Joh 6,23.
  • :: Tiberias-sjøen
    • Et annet navn på Gennesaret-sjøen (Joh 6,1; 21,1).
  • :: Tiberius
    • Romersk keiser 14–37 e.Kr. (Luk 3,1).
  • :: tidebønner
    • daglige bønnesamlinger, gudstjenester til bestemte tider på dagen.
  • :: tidlige profeter, de
    • → Tanak.
  • :: tiende
    • Den tiendedel av avlingen og feet som ifølge Moseloven tilhørte Herren (3 Mos 27,30ff). Ifølge 5 Mos kunne tienden spises i templet eller gis til levittene, innflytterne, de farløse og enkene (14,22ff; 26,12).
  • :: Tigris
    • Elv i Mesopotamia. I 1 Mos 2,14 omtalt med det hebr. navnet Hiddekel; en av paradis-elvene.
  • :: tilsynsmann
    • (gr. episkopos). I NT betegnelse på lederrolle i menigheten (Fil 1,1; Apg 20,28). (→) Pastoralbrevene gir forskrifter om en tilsynsmanns kvalifikasjoner (1 Tim 3,1ff; Tit 1,5ff). I disse tekstene synes det ikke å være noe vesentlig skille mellom tilsynsmenn og (→) ‘eldste’. I den senere kirkelige utvikling ble tilsynsmannen (biskopen) overordnet de eldste (presbyterne/prestene). Betegnelsen ‘tilsynsmann’ ble også brukt i GT om en rekke ulike tjenester i og utenfor templet.
  • :: Timoteus
    • En av Paulus’ nærmeste medarbeidere. Hans mor var av jødisk herkomst, hans far var greker (Apg 16,1). Han var sammen med Paulus på hans misjonsreiser og var hans utsending til flere av menighetene (Apg 19,21; 1 Kor 4,17; 1 Tess 3,2). Han var hos Paulus i fangenskap, og berømmes for sin troskap (Filem 1; Fil 4,22). Han er medavsender i flere av Paulus’ brev (jf. 2 Kor 1,1; Fil 1,1; Kol 1,1; 1 Tess 1,1; 2 Tess 1,1; Filem 1). To Paulusbrev er adressert til ham.
  • :: Timoteus, Paulus’ brev til
    • NT inneholder to brev til Timoteus. Det første inneholder veiledning til en menighetsleder; (→ pastoralbrevene); det andre har en mer personlig tone og har karakter av et avskjedsbrev. Begge brevene blir av mange forskere ansett som (→) deuteropaulinske; i senere tid har dette på nytt blitt anfektet, særlig gjelder det 2. Timoteusbrev, som flere anser som ekte.
  • :: Titus
    • En av Paulus’ betrodde medarbeidere. Han var hedningekristen og var sammen med Paulus på apostelmøtet i Jerusalem (Gal 2,1.4). Han var Paulus’ utsending til menigheten i Korint og sentral i forbindelse med innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem (2 Kor 7,13ff; 8,6.16ff). Ifølge Tit 1,5 hadde Paulus latt ham bli igjen på Kreta for å fullføre arbeidet der.
  • :: Titus, Paulus’ brev til
    • Brevet innholder veiledning til Titus som fikk ansvaret for å ordne menighetslivet på Kreta (1,5). Det inneholder bl.a. forskrifter om menighetens eldste og tilsynsmenn. Regnes blant (→) pastoralbrevene. Mange forskere betrakter det som (→) deuteropaulinsk.
  • :: Tobias
    • Sønn av (→) Tobit
  • :: Tobit
    • Hovedperson i det apokryfe skriftet Tobit (tidligere kalt Tobias’ bok). Skriftet er en historisk novelle, skrevet ca. 180 f.Kr. Den forteller historien om den fromme, men blinde Tobit og hans sønn Tobias. Engelen Rafael spiller en sentral rolle i fortellingen, som handler om Guds omsorg for rettferdige jøder.
  • :: to-kilde hypotesen
    • Betegnelse på den vanligste forklaringen på likheter og ulikheter mellom de (→) synoptiske evangeliene. Ifølge hypotesen har Matteus og Lukas gjort bruk av to kilder: Markusevangeliet og (→) Q
  • :: tollere, i Det nye testamentet
    • Tjenestemenn som krevde inn romernes avgifter og toll på varetransport og ferdsel. Avgiften ble innkrevd ved bl.a. grenser og byporter. Jøder som påtok seg denne oppgaven, ble sett ned på fordi de var i okkupasjonsmaktens tjeneste. Dessuten mistenkte man dem for å kreve inn mer enn de hadde rett til (jf. Luk 3,12f; 19,8). Det vakte oppsikt at Jesus hadde omgang med slike og valgte en toller som disippel (Mark 2,15f; Matt 9,9–11).
  • :: Tolvprofetboken
    • Samlebetegnelse på de tolv små profetbøkene i GT: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja og Malaki. Deres skrifter var samlet på én bokrull.
  • :: Tomas
    • En av Jesu tolv disipler/apostler. Har tilnavnet ‘Tvillingen’ (Joh 11,16). Han var ikke tilstede da Jesus første gang viste seg for disiplene etter oppstandelsen og tvilte på det de andre fortalte (Joh 20,24ff). Blir derfor ofte omtalt som ‘tvileren’.
  • :: Tomasevangeliet
    • En samling på 114 logier (utsagn) som sies å være hemmelige Jesus-ord; overlevert på koptisk og delvis på gresk. Enkelte av Jesus-ordene kan være ekte og stamme fra en selvstendig tradisjon, men gjennomgående synes evangeliet å være komponert på grunnlag av Jesus-ord fra de kanoniske evangelier. I så fall er det sekundært i forhold til de kanoniske evangelier og har bare begrenset verdi som kilde til den historiske Jesus. Det er trolig skrevet i begynnelsen av det 2. århundre, og mange av de mest karakteristiske Jesus-ordene reflekterer en tydelig gnostisk teologi.
  • :: Tora
    • Hebraisk betegnelse på (→) Loven.
  • :: transcendental meditasjon
    • meditasjonsteknikk med bakgrunn i indisk religion., yoga.
  • :: transfigurasjonen
    • Fagbetegnelse knyttet til omtalen av at Jesus ble ‘forvandlet’ for øynene på noen av disiplene (Matt 17,2).
  • :: transsubstansiasjon
    • kristent teologisk uttrykk brukt i den katolske kirke for å uttrykke læren om at Kristi legeme og blod virkelig er tilstede i nattverdens brød og vin. Læren som gikk ut på at brødets og vinens substans gikk over til legeme og blod, ble avvist av reformatorene på 1500-tallet.
  • :: treenighet
    • Teologisk begrep brukt om Gud. Begrepet finnes ikke i Bibelen, men har sin basis bl.a. i sammenstillinger av ‘Faderen’, ‘Sønnen’ og ‘Ånden’. Det finnes mest direkte i Matt 28,19 (jf. også 2 Kor 13,13; 1 Kor 12,4–6). Grunnleggende er også utsagn om Jesus som Guds Sønn og hans enhet med Faderen (jf. Joh 1,1; 10,30), og omtalen av Ånden som en person (→ Ånd, Den Hellige).
  • :: treenigheten
    • teologisk begrep i den kristne kirke. Treenigheten forener den monoteistiske gudstro med troen på at den ene Gud er Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er ett vesen, men tre personer.
  • :: tro
    • I NT den sentrale teologiske termen for det rette forholdet til Gud. Både verbet (gr. pistevein) og substantivet (gr. pistis) forekommer svært hyppig i NT, særlig hos Paulus. Betegnelsen ‘de troende’ er en av de vanligste selvbetegnelsene på de kristne (1 Tess 1,7; 2,10.13; Rom 1,16); det viser at troen er karakteristisk for dem. Tro skapes gjennom forkynnelsen av evangeliet (jf. Rom 10,14–17), derfor er evangeliets og troens innhold identisk (jf. 1 Kor 15,11). Sentrale utsagn om troens innhold taler om troen på Jesus som (→) Herre og troen på Jesu død og oppstandelse (Rom 10,9; 1 Tess 4,14). Det er da ikke bare tale om å tro på dette som historiske hendelser, men som oppfyllelsen av Guds løfter (‘etter skriftene’) og som noe som skjedde for menneskenes skyld (‘for våre synder’) (jf. 1 Kor 15,1–5; Rom 4,24f). Vekten ligger altså på begivenhetenes betydning. I sin omtale av troen fremholder Paulus Abraham som det store forbildet. Han trodde ‘på den Gud som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til’ (Rom 4,17). På tilsvarende måte tror de kristne ‘på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde’ (Rom 4,24b). Abrahams tro er ellers kjennetegnet ved en tillit til Guds løfte (1 Mos 15,6; Rom 4,3). Det er ved tro at et menneske blir frelst; det er ikke grunnlaget for frelsen, men måten man blir frelst på (Ef 2,8).
  • :: trosbekjennelse
  • :: tungetale
    • tale på et "språk" som ingen forstår uten at de blir gitt "tydning". Tungetale forekommer blant annet i  religiøs ekstase. I Det nye testamente tales det om at tungetale er en "nådegave". Enkelte kristne kirker legger sterk vekt på tungetalen og betrakter den som tegn på Åndens nærvær.

      Se blant annet Paulus` første brev til korinterne 

  • :: tusenårsrike
    • (lat. millenium). Ifølge Åp 20,1–7 skal Satan i endetiden være bundet i tusen år og kastes i avgrunnen; da skal martyrene oppstå og herske sammen med Kristus. Det er denne teksten som er opphavet til tanken om et tusenårsrike; betegnelsen finnes ikke i teksten selv.
  • :: Tyatira
    • En av de sju byene Johannes’ åpenbaring er adressert til (Åp 1,11; 2,18.24).