Finn menighet
Jeg søker:
Kart Nord-Hålogaland Sør Hålogaland nidaros møre hamar bjørgvin stavanger agder tunsberg borg oslo


verden_sjomannskirken2_160.png


dagens_bibelord_190.jpg

 

Kirkeleksikon fra A til Å

Kirkeleksikonet omfatter blant annet navn og begreper knyttet til Bibelen. Det meste av det stoffet er etter avtale hentet fra Den store familiebibelen, Bind 2 (Oslo: Kunnskapsforlaget, 2003).
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V Ø Å

S

  • :: sabbat
    • (hebr. shabbat) å avstå fra, hvile. Den jødiske hviledag og siste dag i uken. Denne dagen hvilte Gud etter at han hadde skapt verden. Sabbaten varer fra fredag solnedgang til lørdag solnedgang.
  • :: sabbatsår
    • Ifølge Moseloven skulle israelittene hvert sjuende år la jorden hvile, de skulle verken så eller høste (2 Mos 23,10f; 3 Mos 25,2ff).
  • :: saddukeere
    • Et av de ledende partiene blant jødene på nytestamentlig tid. Navnet kommer trolig fra overpresten (→) Sadok som var stamfar for presteskapet i Jerusalem. Saddukeerne kom særlig fra presteskapet og de fornemme familiene; de nevnes ofte sammen med overprestene (Apg 5,17). De skilte seg fra fariseerne bl.a. ved at de ikke trodde på de dødes oppstandelse (Mark 12,18; Apg 23,8).
  • :: Sadok
    • Overprest på Davids og Salomos tid. Nevnes vanligvis sammen med Abjatar. Hans ætlinger, Sadok-sønnene, var overprester i kongetiden og i tiden etter eksilet (jf. Esek 40,46). (→) Saddukeerne hadde trolig sitt navn etter Sadok.
  • :: Sakarja
    • Bibelsk mannsnavn. En rekke personer i GT er kjent ved dette navnet. Mest kjent er profeten som virket i Jerusalem etter eksilet. Virket sammen med Serubabel og profeten Haggai og ivret for å få gjenreist templet (Esra 5,1; 6,14). En av de såkalte små profetene i GT (→ Tolvprofetboken). Forskerne regner med at han står bak profetiene i Sak 1–8; kap. 9–14 antas å stamme fra en senere tid og benevnes gjerne som Deuterosakarja.
  • :: sakrament
    • (lat. sacramentum) hellig handling, rituell handling som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Dåp og nattverd er alltid blitt betraktet som sakramenter. I den evangelisk-lutherske kirke er det bare disse to handlingene som betraktes som sakrament (synlig tegn på Guds usynlige nåde). Den ortodokse og den katolske kirke har syv sakramenter. I tillegg til dåp og nattverd; konfirmasjon, bot, sykesalving, ordinasjon og ekteskap. Betydningen og innholdet av sakramentene betraktes imidlertid noe ulikt i de forskjellige kirkesamfunn (se også nattverd).
  • :: saligprisningene
    • Betegnelse på Jesu ord i første del av Bergprekenen (Matt 5,2–11; Luk 6,20–22).
  • :: Salmeboken
    • eg. Norsk Salmebok, Verbum Forlag. Godkjent ved Kgl.res. 29. juni 1984 til bruk i menigheter som gjør vedtak om dette.
  • :: Salmenes bok
    • En samling av salmer/dikt i Det gamle testamente som er blitt brukt bl.a. i tempelet i Jerusalem og siden både i jødisk og kristen gudstjenestefeiring.
  • :: Salomo
    • Israels tredje konge, regjerte 965–926 f.Kr.; sønn av David og Batseba (2 Sam 12,24). Hans regjeringstid var preget av fred og økonomisk fremgang. Han sikret landets grenser og drev utstrakt handelsvirksomhet med omverdenen. Han bygde et praktfullt tempel i Jerusalem (1 Kong 6–8); men han ble kritisert fordi hans utenlandske dronninger dyrket fremmede guder (1 Kong 11,1ff). Beretningene om ham finnes i 1 Kong 1–11 og 2 Krøn 1–9. Han hadde ry for sin store visdom (1 Kong 4,29–32); derfor er han blitt tillagt forfatterskapet av Ordspråkene, Høysangen og Forkynneren.
  • :: Salomos buegang
    • → forgård.
  • :: Salomos høysang
    • → Høysangen.
  • :: Salomos ordspråk
    • → Ordspråkene.
  • :: salving
    • I gammeltestamentlig tid ble salving brukt i forbindelse med innsettelse til tjeneste. Konger, prester og profeter ble salvet til tjeneste. I den kristne kirke benyttes salving:
      1) som sakrament; sykesalving eller salving for døende i den katolske og ortodokse kirke.
      2) som et element inngående i forbønnshandling (jfr. Jakobs brev 5) i forbindelse med bønn for syke. I dette tilfelle betraktes ikke handlingen som sakrament, men er likefullt et rituale med synlig middel som brukes etter anbefaling fra Bibelen.
      3) som velsignelsesrituale; i Norge sist gang benyttet ved kroningsseremonien da kong Haakon 7 ble kronet til Konge.

  • :: Samaria
    • 1) By i Samaria-fjellene; hovedstad i Israel (→ Nordriket) fra ca. 884 til 722 f.Kr. da byen ble erobret og ødelagt av assyrerne. 2) Betegnelse på hele området omkring byen Samaria og hele Nordriket. I nytestamentlig tid betegnet Samaria landskapet mellom Judea og Galilea (jf. Joh 4,3f).
  • :: samaritanere
    • Betegner det folket som bodde i Samaria etter assyrernes erobring av Israel i 722 f.Kr. Da ble israelittene ført bort til Assyria og assyrerkongen lot fremmede folk bosette seg der (2 Kong 17,6.24). Disse tilba Israels Gud, men også fremmede guder (2 Kong 17,30–33). Etter eksilet møtte jødene motstand fra samaritanerne (under ledelse av stattholderen Sanballat) i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalem (Neh 4,1f). Siden var det fiendskap mellom de to folk, noe som gjenspeiles flere steder i NT (jf. Joh 4,9; 8,48; Luk 9,51–54). Samaritanerne hadde sin egen helligdom på fjellet Garisim (jf. Joh 4,20). I Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25–37) får ordet ‘samaritan’ en positiv betydning som det i ettertiden skulle bli forbundet med.
  • :: Samisk kirkeråd
    • Den norske kirkes fagorgan for å samordne kirkens innsats blant de samiske befolkningsgruppene. Rådets sekretariat er samlokalisert og integrert med Kirkerådets sekretariat i Oslo.
  • :: Samson
    • Dommer i Israel i tjue år. Kjempet mot filisterne. Kjent for sin enorme styrke; denne forsvant da hans hår ble klippet (Dom 13–16). Dette må sees i sammenheng med at han var en (→) nasireer og derfor ikke skulle klippe håret (Dom 13,5).
  • :: Samuel
    • Dommer og profet i Israel, omtalt i 1. Samuelsbok. Han var Israels siste dommer og advarte folket mot å kreve en konge. Han salvet senere både Saul og David. Også et par andre personer i GT er kjent med dette navn.
  • :: Samuelsbøkene
    • Del av det (→) deuteronomistiske historieverket. 1.–2. Samuelsbok forteller historien om Samuel og om Israels to første konger, Saul og David.
  • :: sanhedrin
    • → Rådet.
  • :: Sara
    • Abrahams hustru (het opprinnelig Sarai). Hun var ufruktbar og gav Abraham sin trellkvinne Hagar som fikk sønnen Ismael. Senere fødte Sara sønnen Isak (1 Mos 16–21).
  • :: Sardes
    • En av de sju byene Johannes’ åpenbaring er adressert til (Åp 1,11; 3,1).
  • :: Satan
    • (hebr. motstander) betegnelse for Guds motstander. Se også djevelen.
  • :: satanisme
    • dyrking av Satan. Satanismen karakteriseres av bevisst avstandtagen fra kristendommen, men også de humanistiske idealer.
  • :: Saueporten
    • En av portene i Jerusalem (Neh 3,1; Joh 5,2).
  • :: Saul
    • Israels første konge, regjerte ca. 1020–1000 f.Kr. Av Benjamins ætt. I stadig strid med sin etterfølger David. Også andre bibelske personer har dette navnet, mest kjent er apostelen (→) Paulus.
  • :: Saulus
    • Apostelen Paulus’ hebraiske navn i hellenisert form; (→ Paulus).
  • :: scientologi
    • religiøs bevegelse grunnlag av amerikaneren L. Ron Hubbard i 1954. Karakteristisk for scientologikirken er at den tilbyr en rekke kurs for at menneskets udødelige sjel kan bli frigjort og mennesket oppnå en åndelig sunnhet. Kurstilbudet starter ofte med en gratis "personlighetstest", men kurstilbudene blir etterhvert meget kostbare. I en rekke land har scientologikirken vært saksøkt for bedrageri.
  • :: Sebaot, Herren
    • (hebr. ‘Herren, hærskarenes Gud’). Navn på Gud. I den norske bibeloversettelsen er navnet normalt oversatt med ‘Herren, Allhærs Gud’. Bare i Jes 6,3 og Jak 5,4 er det hebraiske ordet transkribert.
  • :: Sebulon
    • Sønn av Jakob og Lea (1 Mos 30,20). En av Israels tolv stamfedre/stammer.
  • :: Sefanja
    • Bibelsk mannsnavn. Flere personer i GT har dette navnet. Viktigst er profeten knyttet til boken med samme navn, en av de små profetbøkene i GT (→ Tolvprofetboken). Ifølge Sef 1,1 virket profeten på den tiden Josjia var konge (639–609 f.Kr.), åpenbart i Juda. Deler av boken stammer trolig fra eksilets tid. Et viktig tema i Sefanja-boken er (→) ‘Herrens dag’ (1,7ff.14ff).
  • :: sekt
    • religiøs gruppe eller samfunn som har brutt ut av et annet religiøst samfunn. Vi finner sekter i de fleste religioner. I den kristne kirke har de fleste sekter oppstått innenfor de protestantiske kirkesamfunn. Det kan være vanskelig å skille mellom sekt, kirke og organisasjon. Ofte synes det imidlertid som om en sekt ønsker å fremstille den «rene» menighet som bare skal omfatte bekjennende kristne tilhengere.
  • :: sekularisering
    • verdsliggjøring. Oftest brukt for å betegne samfunnets, kulturens eller enkeltmenneskets frigjøring fra religiøse autoriteter eller normer.
  • :: seloter
    • Medlemmer av en nasjonalistisk jødisk motstandsbevegelse som kjempet med våpen mot den romerske okkupasjonsmakt. De stod sentralt i opprøret mot romerne i forbindelse med den første jødiske krig 66–70 e.Kr. Navnet selot betyr ‘ivrer’; de hadde (→) Pinhas som forbilde. En av Jesu disipler hadde trolig bakgrunn som selot (jf. Luk 6,15).
  • :: Septuaginta
    • (lat. ‘sytti’). Gresk, før-kristen oversettelse av GT; ofte benevnt LXX (romertall for 70). Navnet kommer fra en legende som forteller at 70 lærde var ansvarlige for oversettelsen. Septuaginta inneholder flere skrifter som ikke finnes i den hebr. bibel (Tanak). De skriftene som finnes i LXX, men ikke i Tanak, kalles (de gammeltestamentlige) (→) apokryfene. Se også (→) kanon.
  • :: seraf
    • Himmelsk vesen med seks vinger. Bare omtalt i Jes 6,2.6
  • :: Serubabel
    • Stattholder i Juda i persisk tid. Førte jødene tilbake fra eksilet i Babylonia i 537 f.Kr. Sammen med øverstepresten Josva ledet han gjenoppbyggingen av templet (Esra 3,8; Hag 2,14). Fordi har var av Davids ætt, var det knyttet store forventninger til ham (Hag 2,21–23).
  • :: Sidkia
    • Bibelsk mannsnavn. Flere personer i GT er kjent med dette navnet; den mest kjente er den siste kongen i Juda (597–587 f.Kr.). Han ble ført i fangenskap til Babylon, der han døde (2 Kong 25,7; Jer 52,11). Profeten Jeremia kom med domsord mot Sidkia (Jer 21,7; 37–38).
  • :: Sikem
    • Gammelt kanaaneisk helligsted i Efraim-fjellene; det ble et viktig religiøst og politisk sentrum i Israel. Der fant paktsslutningen under Josva sted (Jos 24,1ff). Sikem er også et gammeltestamentlig mannsnavn.
  • :: Sinai
    • navnet på det fjell der Moses mottok de ti bud.
  • :: Sion
    • betegnelse for borgen i Jerusalem. Senere også brukt som navn på Jerusalem og den hellige by.
  • :: sjel
    • i de aller fleste religioner finnes det forestillinger om at mennesket er mer enn sitt legeme, og at etter eller annet ikke-fysisk lever videre etter døden. I kristendommen tales det om at mennesket er "sjel og legeme", men Det nye testamente har også en tredeling; "ånd, sjel og legeme". Det er karakteristisk ved kristendommens oppstandelseshåp at den ikke fremhever "sjelen" som noe mer verdifullt et "legemet". Ikke bare sjelen står opp til evig liv.
  • :: skisma
    • spalting, kirkelig splittelse.
  • :: skjærsild
    • i den katolske kirke betegnelsen på en lutrings-ild som frelste sjeler må gjennomgå etter døden om de ikke i det jordiske liv har fått den hellighet som er nødvendig for å komme inn i himmelen.
  • :: skjærtorsdag
    • torsdag før påske. Minnedag om innstiftelsen av nattverden. Natten mellom skjærtorsdag og langfredag ble Jesus arrestert.
  • :: skriftemål
    • bekjennelse av synder under påhør av et annet menneske. Bekjennelsen etterfølges av tilsigelse av syndsforlatelse (absolusjon). I den katolske og den ortodokse kirke er skriftemålet en del av botens sakrament, og foretas overfor en prest.
  • :: Skriften
    • Betegnelse på de hellige skrifter; brukt om hele GT (Luk 4,16; Apg 8,32; Rom 4,3).
  • :: Skriftene
    • . 1) Betegnelse på den siste hoveddelen i den jødiske kanon (→) Tanak. Når Luk 24,44 taler om ‘Moseloven, profetene og Salmene’ står ‘Salmene’ som representant for ‘skriftene’. 2) Alle bøkene i GT i betydningen hellige skrifter (jf. Luk 24,27; Apg 17,11).
  • :: skriftlærd
    • En ekspert i tolkningen av Moseloven, mao. en religiøs og juridisk autoritet blant jødene. De skriftlærde utgjorde en av gruppene i (→) Rådet (jf. Mark 11,27 der de nevnes sammen med ‘overprestene’ og ‘de eldste’). En skriftlærd kan også omtales som en ‘lovkyndig’ (Luk 10,25; 11,45) el. ‘lovlærer’ (Luk 5,17; Apg 5,34). De skriftlærde nevnes ofte sammen med (→) fariseerne – som var navnet på en bestemt religiøs retning blant jødene. På Jesu tid var nok de fleste skriftlærde fariseere, men ikke alle fariseere var skriftlærde. Det er derfor viktig å skille mellom de to betegnelsene (slik det gjøres bl.a. i Mark 2,16; Luk 5,30; Apg 23,9: ‘noen skriftlærde fra fariseer-partiet’).
  • :: skriftprofet
    • Gammeltestamentlig profet som er forbundet med en bok som bærer hans navn: Jesaja, Jeremia, Esekiel og de tolv små profetene (→ Tolvprofetboken). Forskerne antar at flere av disse bøkene inneholder profetier både fra profeten som har gitt boken dens navn og fra en senere tid. I de historiske bøkene i GT berettes det også om en rekke andre profeter, f.eks. Elia og Elisja.
  • :: Smyrna
    • En av de sju byene Johannes’ åpenbaring er adressert til (Åp 1,11; 2,12).
  • :: små profeter, de
    • Betegnelse på de tolv små profetbøkene i GT; (→ Tolvprofetboken).
  • :: Sodoma
    • By på Jordan-sletten. Den ble ødelagt pga. folkets ondskap (1 Mos 18,20; 19,1–29). Nevnes ofte sammen med Gomorra som innbegrepet av synd og ondskap og som eksempel på Guds dom over dette (Jes 1,9f; Jud 9).
  • :: soning
    • Bibelsk begrep som er nøye knyttet til forestillingen om synd som urenhet. Urenheten gjør det umulig for mennesket å leve i møte med den hellige Gud (jf. Jes 6,5). Derfor må synden fjernes; det er det som skjer ved soningen. Det hebraiske ordet som er oversatt med ‘sone’, betyr enten ‘utviske’ eller ‘skjule’ (jf. parallell¬uttrykkene i Jes 6,7: ‘tatt bort’ og ‘sonet’). Soningen innebærer altså en renselse, jf. 3 Mos 16,30: ‘Den dagen skal det gjøres soning for dere, og dere skal renses for alle deres synder, så dere blir rene for Herren’. Resultatet av soningen kan derfor omtales som ‘tilgivelse’ (3 Mos 4,26). Soningen finner sted ved frembæring av (→) offer (jf. 3 Mos 4–7); særlig legges det vekt på blodet som blir utøst. I GT står den store soningsdagen sentralt når det gjelder soningen av folkets synder (3 Mos 16). GT taler også om soning ved stedfortredende lidelse og død (Jes 53,10f). Dette er bakgrunnen for NTs omtale av Jesu død (eller ‘blod’) som et sonoffer (Rom 3,25; jf. 1 Joh 2,2).
  • :: soningsdagen, den store
    • (hebr. jom kippur). Jødisk høytid og fastedag, feiret omkr. 1. oktober. For denne dagen var det foreskrevet et eget ritual for soning av folkets synder, bl.a. ble en ‘syndebukk’ sendt ut i ørkenen (3 Mos 16; → soning). Også kalt fastedagen (Apg 27,9).
  • :: soningsstedet
    • (hebr. kapporet; gr. hilastærion). Betegner enten lokket over lovkisten/paktkisten eller en gjenstand på kisten (2 Mos 25,17; Hebr 9,5). Ordet har sammenheng med det hebr. ordet for soning (kapar), og viser til det stedet soningen fant sted. Her ble det stenket blod på den store soningsdagen (3 Mos 16, 2. 13–15). I mange oversettelser er ordet oversatt med ‘nådestolen’.
  • :: spiritisme
    • (lat. spiritus - ånd) en religiøs bevegelse som oppstod i USA på 1800-tallet. Karakteristisk ved spiritismen er troen på at den individuelle psyke lever videre etter døden, og at man ved hjelp av spesielle teknikker eller ved hjelp av spesielle personer («medier») kan komme i kontakt med de dødes ånder.
  • :: statskirke
    • tidligere betegnelse på Den norske kirke, utfra Grunnlovens §2. Se avsnittet om Den norske kirkes organisering.
  • :: Stefanus
    • En av de sju gresktalende medlemmene av Jerusalem-menigheten som ble valgt ut for å ta seg av den daglige utdelingen (Apg 6,5f). Holdt en tale for Rådet før han ble steinet (Apg 7). Han regnes ofte som kirkens første martyr.
  • :: stigmatisering
    • (lat. stigma - tegn, sår) fremtreden av sårmerker (Kristi?) på hender, føtter, ansikt og side som om vedkommende skulle vært korsfestet og båret tornekrone. Historien kjenner flere personer i kirkens historie som har fått slike sår uten å ha blitt påført disse på noen ytre måte.
  • :: stille uke
    • uken fra Palmesøndag til 1. påskedag.
  • :: stoikere
    • Tilhengere av gresk filosofisk retning grunnlagt av filosofen Zenon på 300-tallet f.Kr. Ifølge Apg 17,18 diskuterte Paulus med stoikere i Aten. I sin tale på Areopogos siterer Paulus en stoisk dikter (Apg 17,28).
  • :: Storelven
    • Annet navn på Eufrat (1 Mos 15,18).
  • :: Storhavet
    • Et av GTs navn på Middelhavet (4 Mos 34,6).
  • :: Susanna
    • Hovedpersonen i et av de apokryfe tilleggene til Daniels bok (→ Daniel, Tillegg til). Hun omtales som en vakker og gudfryktig kvinne. To av folkets eldste begjærte henne, men hun avviste dem. Derfor rettet de en falsk anklage mot henne. De ble avslørt av Daniel og henrettet. Den oppbyggelige fortellingen stammer trolig fra 2. el. 1. årh. f.Kr.
  • :: symbol
    • Betegnelsen kan ha flere betydninger:
      1) kristen trosbekjennelse. Som økumeniske symboler regnes den apostoliske, den nicenske og den athanasianske trosbekjennelse.
      2) tegn eller gjenstander som synliggjør en hellig virkelighet (eks. korset, fisken, seiersfanen, trekanten)

  • :: synagoge
    • (gr. forsamling) Jødisk gudshus. Ordet betegner både bygningen og forsamlingen (jfr. vårt ord "kirke"). Det karakteristiske - og strengt nødvendige - ved en synagoge er at den har et Torah-skap inneholdende bibelske skrifter.
  • :: synd
    • forestillingen om synd hos mennesket finnes i flere religioner og oppfattes vanligvis som "urenhet", "skyldighet" eller "uvitenhet". Synd kan fjernes ved egne anstrengelser eller ved at en guddom griper inn. Av verdensreligionene er det kristendommen som setter størst fokus på "syndens problem". I kristendommen er "synd" betegnelsen på det som skiller Gud og mennesker fra hverandre.
  • :: syndefallet
    • betegnelse på det brudd som skjedde mellom Gud og mennesker i urhistorien. Syndefallet er beskrevet i 1. Mosebok kap.3.
  • :: syndfloden
    • betegnelse på flommen som er beskrevet i 1. Mosebok 6-8, da Herren Gud sendte en stor flom over hele verden. Bare Noah, hans familie og dyrene som Noah tok med seg i en båt (arken) ble reddet.
  • :: synedriet
    • → Rådet.
  • :: synergisme
    • (gr. samvirke) en kristen lære som sier at mennesket blir frelst ved et samvirke mellom Gud og mennesker. I den katolske og ortodokse kirke inngår et betydelig element av synergisme. Læren står imidlertid i klar motsetning til reformatorenes lære om at mennesket blir frelst av "nåden alene".
  • :: synkretisme
    • religionsblanding.
  • :: synode
    • forsamling, møte, kirkemøte.
  • :: synopse
    • (gr. ‘samsyn’). En bok der evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas er trykt i tre kolonner slik at parallelltekster står ved siden av hverandre.
  • :: synoptikerne
    • Forfatterne av de (→) synoptiske evangelier.
  • :: synoptiske evangelier, de
    • (gr. synopsis - samsyn) fellesbetegnelse på de tre første evangeliene i Det nye testamente (Matteus, Markus, Lukas). Evangeliene har fått denne betegnelsen fordi en finner så mye felles stoff i de tre skriftene.
  • :: Syria
    • I NT betegnelse på den romerske provinsen Syria som omfattet hele den østlige delen av Middelhavskysten. Provinsen inkluderte også den underordnede provinsen Judea (jf. Luk 2,2).
  • :: systematisk teologi
    • den del av teologien som arbeider med dogmatikk (troslære) og etikk.
  • :: Syvendedags adventister
    • det største samfunnet av adventister, ble organisert som eget kirkesamfunn i 1863. I Norge ble den første menighet opprettet i Oslo i 1879. De helligholder lørdagen som hviledag og tror at Jesus snart skal komme igjen. Skriftene til Ellen White (d. 1915) regnes for å være profetiske. Adventistene legger stor vekt på helsetiltak og driver flere sanatorier og kursteder. De avholder seg fra alkohol, tobakk, kaffe, te og svinekjøtt. Samfunnet har ca. 11 mill. medlemmer over hele verden, hvorav ca. 5000 i Norge, fordelt på 70 menigheter.
  • :: sølibat
    • det å leve avholdende fra seksuell omgang.
  • :: Sørriket
    • Den sørlige delen av Israel etter at riket ble delt i to etter kong Salomos død i 926 f.Kr. Sørriket bestod av Judas og Benjamins stammeområder, med Jerusalem som hovedstad. Dette kongeriket blir kalt Juda og bestod fram til 587 f.Kr. da det ble erobret av babylonerne. De ti stammeområdene i nord utgjorde (→) Nordriket.