Kirkeasyl

Veiledning til menighetene om kirkeasyl 

Kirken har gjennom hele sin historie hatt et særskilt oppdrag i å beskytte forfulgte mennesker. Fra og med begynnelsen av 1990-tallet har ulike lokale kirker i Norge og resten av Nord-Europa opplevd å huse kirkeasylanter. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke gav i 1998 ut en egen veiledning til menighetene om kirkeasyl. Veiledningen inneholder blant annet følgende refleksjoner: 

• Erfaringer med kirkeasyl 1993-1998
• Utviklingstrekk og prinsippielle refleksjoner
• Juridiske implikasjoner av kirkeasyl
• Konsekvenser for den kirkelige diakoni
• Forholdet til media
• Kirkelig ansvarsfordeling
• Forholdet til hjelpere og støttegrupper
• Hvor gjelder kirkefreden?
• Økonomiske konsekvenser
• Allmene konsekvenser for kirkens diakoni

Biskopenes budskap

Bispemøtet for Den norske kirke har ved flere anledninger drøftet kirkeasyl, blant annet i 1993, 1999 og 2001. Bispemøtet sluttet seg på oktobermøtet i 1998  til ovenfornevnte veiledning om kirkeasyl fra Mellomkirkelig råd. På dette møtet understreket Den norske kirkes biskoper følgende: 

1. Kirkeasyl er ingen institusjon eller ordning som det kan lages noe regelverk for, og det er viktig å unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet, som f. eks. å tilføre ekstra ressurser i form av penger eller personell til menigheter der kirkeasyl oppstår.

2. Ettersom kirkeasyl ikke er noen regulert institusjon, kan ingen "innvilges kirkeasyl". Kirkeasyl oppstår når noen oppsøker kirkerommet for å få dets beskyttelse og nekter å forlate rommet frivillig. Justisdepartementet har instruert politiet om ikke å gå inn i kirkene for å hente ut personer som har søkt tilflukt der. Menighetene kan heller ikke bruke makt for å fordrive dem.

3. Det finnes ingen generelle løsninger på kirkeasylproblematikken. Hvert tilfelle må søkes løst for seg. Allerede fra første stund et kirkeasyl oppstår, må menigheten gå inn i en dialog med asylanten(e) med sikte på å finne en løsning på vedkommendes problem. Kirkeasylet er i seg selv ingen løsning.

4. Ved sin beslutning om ikke å gå inn i kirkene med politi har myndighetene lagt til rette for at mennesker som føler seg truet, søker tilflukt i kirker. Dette pålegger myndighetene et ansvar for å hjelpe menighetene med å finne konkrete løsninger på de enkelte tilfeller av kirkeasyl. Dette kan skje ved at representanter for myndighetene deltar i samtalene med asylanten(e). Når det gjelder flyktninger, ønsker ikke kirken at kirkeasylanter skal favoriseres fremfor andre asylsøkere.

5. Kirkeasyl bør både av hensyn til asylanten(e) og menigheten være av kortest mulig varighet. Menigheten må selvsagt møte asylanten(e) med diakonal omsorg, men bør ikke legge til rette for langvarige opphold. Menighetens virksomhet bør i størst mulig grad fortsette som vanlig, også om det oppleves sjenerende for asylanten(e).

6. Av hensyn til respekten for kirkerom og kirkefred, må kirkeasyl ikke utnyttes som et redskap i en politisk kamp. Dersom et kirkeasyl antar karakter av en politisk okkupasjon av kirkehuset, kan det være grunn til å hevde at kirkefreden allerede er brutt av okkupantene. Konsekvensene av dette kan bli at kirkeasylet som fenomen forsvinner, og sammen med det den mulighet for å finne et trygt tilfluktssted for mennesker i en kritisk livssituasjon.

7. Om kirkeasyl må vernes mot å (mis)brukes politisk, må kirken alltid være de svakes talsmann. Når det gjelder mennesker på flukt, må kirken kreve av myndigheten en human flyktningepolitikk, og en rask og rettferdig behandling av søknader om asyl og oppholdstillatelse.

                                       -----------------------------

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er kjent med at kirkeasyl fremdeles er aktuelt i mange menigheter. Dersom du har spørsmål angående kirkeasyl, vennligst kontakt oss.