Statskirken etter reformasjon

Innføringen av eneveldet, i 1660, fullførte overføringen av kirkelig autoritet til staten.

Selv om kongens makt gradvis ble svekket igjen, ble norske kirkesaker i de neste 200 år administrert av sentrale, regionale og lokale statlige organer som samtidig var kirkelige organer.

Biskoper, proster og prester var embetsmenn utnevnt av kongen.
Lekfolk, det vil si kongen, hans rådgivere og hans representanter, overtok noen av de roller som før hadde vært ivaretatt av kirkelige embetsmenn - fra prest til pave. Lekfolk i sin alminnelighet hadde imidlertid liten innflytelse i kirkelige saker.

Grunnloven av 1814 fastsetter at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

I løpet av de neste hundre år med svensk-norsk union ble ikke Den norske kirke i særlig grad ble påvirket av Den svenske kirke.

Like etter bruddet med dansk-norske kirkemyndigheter i den felles hovedstad København ble det i stedet opprettet et eget ministerium for kirkesaker i Norges nye hovedstad Christiania (Oslo). Samtidig økte Oslo biskops betydning.

Grunnloven av 1814 var et uttrykk for de viktigste demokratiske idealer, og satte også igang en kirkelig reformprosess.